Takknemlighet

Selv om trenden blant årets ungdomsdelegater nå er å takke  for alle opplevelsene og erfaringene, er det ikke det jeg vil med dette inlegget. Jeg er langt fra ferdig med Sudan, og jeg er langt fra klar til å takke for meg og si adjø. Derimot vil jeg takke deg, du som leser, du som bryr deg, du som støtter. Takk - for det du gjør nytter! 

Et utdrag av denne artikkelen sto på trykk i Romerikes Blad for noen dager siden. Ettersom mange har spurt meg hvordan det går med gatebarna, senteret, Ayman og de andre, og ikke minst; hvordan kan jeg hjelpe - velger jeg legge ut saken her også, som en liten oppdatering til deg som lurer :) 

Nå har jeg vært i Sudan i snart ni måneder, og blant annet jobbet for å gjenåpne et dagsenter for Port Sudans mange gatebarn. Dette er barn som er desperate etter mat og omsorg, samt legehjelp og medisiner. Mest av alt ønsker de seg en trygg fremtid, jobb og penger til å ta vare på seg selv og familien, og vi i Røde Kors Røde Halvmåne jobber hardt for en gang å kunne tilby dem den tryggheten. Takket være deg, du som bor på Romerike, er det mange barn i Port Sudan som har en bedre hverdag nå. Dagsenteret er åpent fire dager i uken! Foreløpig er det kun skadebegrensning og nødhjelp vi kan bidra med: et trygt sted å oppholde seg på dagtid, der barna får næringsrik mat, rent vann, og gratis legehjelp og medisiner.

Før jul plasserte Ullensaker Røde Kors innsamlingsbøsser på utsalgssteder i kommunen, deriblant på Rema 1000 på Jessheim. Pengene fra bøssene, i tillegg til en del av omsetningen fra Røde Kors Bruktbutikk i Magasinleiren, ble sendt til Sudan Røde Halvmåne og vårt arbeid med å åpne gatebarnsenteret. Så til alle dere som har lagt en femmer på Røde Kors’ bøsser på Rema 1000, alle dere som har handlet på Røde Kors’ Bruktbutikk, alle som har betalt et medlemskap til Røde Kors eller støttet Røde Kors på andre måter: Takk! Dere har reddet liv i Sudan. 

Hittil har vi nemlig; 

• Satt i stand dagsenteret, kjøpt inn kokeutstyr, vaskebaljer, såper og matter.
• Betalt for og laget nærinsrik mat til barn og unge fire dager i uken, og gitt dem et trygt sted å være.
• Fulgt barna til sykehuset, og sørget for at de har blitt utredet og fått de nødvendige medisinene. Vi har oppsøkt syke barn og sørget for at medisinene blir tatt.
• Samlet inn og delt ut nye klær, samt brakt barna leker og spill.

Vi har gitt barna en følelse av at noen bryr seg om dem. Vi har renset utallige sår og kutt, vi har bandasjert og plastret og vi har hjulpet barna med å vaske seg og sine klær. Vi har snakket med ungdommer og mødrene deres om smittsomme sykdommer og hvordan de kan forhindre disse. Vi har lekt sammen, spist sammen, og alt dette har vi frivillige i Røde Kors Røde Halvmåne gjort i løpet av bare tre uker. 

Vi har sett at behovet er enormt. Ikke bare trenger gatebarna mat og klær og omsorg, mange av dem er underernærte og alvorlig syke, og har et akutt behov for legetilsyn og medisiner. I tillegg er behovet for beskyttelse og adferdsendring stort. Mange av barna ruser seg på lim eller alkohol, noe som ikke bare er svært skadelig for kroppen, men som i sharialovens` Sudan blir straffet med fengselsopphold og piskeslag også for barn. 

Siden dagsenteret ble åpnet i april har jeg hatt mye å gjøre, og jeg har møtt mange sterke barn. Muhammad er ca 14 år gammel, og han har klart seg alene på gaten så lenge han kan huske. Moren og søsknene hans bor i en leir for internt fordrevne i Khartoum. Opprinnelig kommer familien fra byen Dilling i Sør Kordofan, et område preget av konflikter. Muhammad reiser fra by til by på egenhånd, og nå er han i Port Sudan. Et gammelt arr strekker seg fra Muhammads høyre øre til munnviken, og vitner om hvor brutalt livet kan være for en gategutt.

Jeg tok med meg gamle puslespill fra bruktbutikken i Ullensaker, men trodde kanskje at pusling var kjedelig og barnslig for 14 årige gutter. Men for barn som aldri har vært i en barnehage, aldri har hatt muligheten til å gå på skole, og aldri har fått leke med spill og pusling, var Bamsepuslespillet med 50 brikker en utfordring. Muhammad er en skøyer, og det gleder meg å se at han fremdeles smiler, vil bli tatt bilde av, tar kontakt, vil sitte ved siden av meg og lære å pusle. Det er tydelig at behovet for voksenkontakt er stort. 

Men det nytter altså å hjelpe. Alle monner drar, heter det, og selv om vi er langt i fra å nå målet vårt; å hjelpe barna helt vekk fra gaten, så betyr dagsenteret en stor forskjell i livet til dem som ikke har noe. Alt takket være den femmeren du og mange andre la på en på en bøsse i desember. 

Tidløs hete

Mørket er på frembrudd, solen forvinner under horisonten, men heten omfavner meg allikevel med all sin styrke. Det minner om når farfar klemmer meg; for å være sikker på at jeg kjenner omsorgen – litt for hardt. 

Ali er i gang med kaffebrenningen, duften av ferskbrente bønner spres i luften og blandes med den tørre sanden. Lukten er verdens beste, og jeg smiler forventningsfullt der jeg ligger på en tauseng. Det er viktig å strekke ut ryggen etter en kjøretur gjennom endeløs ørken. Ingen har klokke, men solens nedgang forteller at tiden er for kveldsbønn. Ali knuser raskt kaffe, ingefær og pepper, og etterlater krukken på glødende kull.

Bønnen ledes av den eldste mannen med skjegg, han har en egen stråmatte formet som en jebanah. Ali slutter seg til rekken av menn som har tatt stilling bak ham. Jeg sitter foran glohaugen og passer kaffen, mens jeg iakttar solnedgangsbønnen. Det hele foregår i stillhet, med unntak av et par ”Allahu akbar” og mumling jeg ikke forstår. Fluene flykter sammen med solen, og i løpet av minutter er det stummende mørkt. 

Jeg får ekstra sukker i fingerbølkoppen min, Ali smiler som en sjenert guttunge over at jeg er tilbake, og han varter meg opp på Beja-vis; alt med mengder av sukker. Jeg takker, det er uten tvil landets beste Jebanah, og jeg slurper i meg fem kopper i løpet av en times sjelefred. Ali fyller kopp etter kopp med sukker og krydret kaffe uten å søle en dråpe i bekmørket. 

Mennene begynner å gjøre klart for kvelden, tausengene spres utover sandplassen mellom gjestehuset og kontorbygningen. Det er ingen som sover innendørs i ørkenen. Plassen er stor, men uten rom for blygsel. Syv menn har hver sin seng i respektabel avstand fra hverandre, privatliv er en luksus få forunt i Sudan. Ali bærer en seng ut på baksiden av gjestehuset for meg, en kvinne skal skjermes fra mennene. 

Jeg spiser i ensomhet, med ryggen til mine kolleger Sayed og Bishabneb, brød og brune bønner, før jeg kryper til sengs under stjerneteppet. Jeg lytter til kamelene og eslene, mens jeg teller stjerneskudd og ønsker, men jeg detter ut av tellingen og faller etter hvert i søvn. 

Jeg er tilbake i ørkenbyen Durudeb, og jeg elsker hvert sekund av det. Her er ingenting å gjøre etter solnedgang annet enn å drikke kaffe, telle stjerner og nyte Sudan. Her er alt som sist; varmt, bedagelig, stille. Et liv i slow motion, kun avbrutt av en uventet angst for Sudans største kakerlakker som har erobret hammam'et. Oh well. Perfeksjon er kjedelig.   

Værprat og iskremspising

Det er 17.mai, om 13 minutter begynner istid 2 på TV (i sensurert utgave med arabisk subtitle, riktignok), og Compact-Hassan og jeg sitter med knærne løftet klare til å hoppe ut av rickshawen som fører oss til byens iskremsjappe; Ice Cream Dream. De har parfymert is i alle farger. Det er en kjølig kveld, det er håp for at isen kommer tilbake i hus i fast form.

For å døyve skuffelsen over at heller ikke globetrotteren fikk innvilget visum til Sudan; etter tre måneders venting, utallige ambassadebesøk og iherdig byråkratinavigering, dropper vi yogaen, og jeg unner meg en stor sjokoladeis. Det er da tross alt både Norges nasjonaldag og Istid på tv, i tillegg har visstnok Fiolingutten vunnet Eurovision, det fordrer iskremspising. 
Med en pose full av parfymeis hopper vi inn i rickshawen igjen, 4 minutter til filmen begynner nå. 

Været er ganske digg, sant? Sier Compact-Hassan 

Jo, stemmer jeg i: Vi er utendørs, jeg svetter ikke, jeg puster helt fint, og isen flyter ikke enda. Når blir det egentlig varmt a? spør jeg. 

Det var et uskyldig spørsmål, til han som var lokal og greier; alle har jo sagt at sommeren er ulevelig, og ja, det har vært noen vonde dager og netter, men nå har det jo vært digg i dager – bare rundt 35 – 40 grader, og i det hele tatt nokså levelig. 

Stillheten overtar. Hassan ser på meg om som jeg akkurat har gått inn i moskeen, fornærmet bestemoren hans, tegnet en karikatur av Profeten på veggen, og deretter gitt ham ’eyun sukhun (det varme øyet – en sudansk forbannelse). 

Tiden står stille et øyeblikk. Hadde livet mitt vært en hollywoodfilm er det nå en svær dame kommer og knipser med fingrene, mens hun sier oh no she did – nt! Hadde livet mitt vært en bollywoodfilm ville rickshawsjåføren krasjet i forbauselsen, og klandret meg for det hele når resten av byen skal ta den skyldige. I den sudanske versjonen blir det bare helt stille, men jeg kan i det fjerne høre den dramatiske musikken, mens zoomer inn på mors oversminkede øyne som fylles med tårer i dramatikken. 

Men ingenting skjer. Vi kjører i stillhet tilbake til leiligheten. Hassan kjefter på rickshawsjåføren som vanlig, men klarer ikke se på meg. 

Bare vent. Sier han så. Bare vent. And it will all be because of you. You stupid khawaja.  

(I dag har frivillighetskoordinatoren for halvmånen vært på et respons-møte mellom myndigheter og NGO’er, for å forberede seg på varmen. Altså; det kommer til å bli så varmt at bistandsorganisasjoner og myndighetene samarbeider for å redde liv i varmen som kommer.)

Ambivalens

Jeg har en venn som jeg har et klassisk hat/elskforhold til.

Denne vennen har fulgt meg lenge, og han har kommet dypt under huden på meg. Han er den som gjennom årene har såret meg mest, men som jeg allikevel er så glad i, og som jeg aldri klarer å avvise fullstendig. Jeg har derfor forsont meg med at han kommer til å være der for alltid. På godt og vondt.

Og jeg har det litt på samme måte med Sudan. Det er ingenting som kan gjøre meg så forbanna som Sudan. Det er ingen som kan trenge så dypt inn i meg som Sudan, som konfronterer meg, og tester meg, og nesten ødelegger meg med all sin dumhet, urettferdighet og sannhet. Det er ingen som har gjort livet like vanskelig for meg, som Sudan. Og allikevel er det akkurat her jeg vil være, allikevel ville jeg ikke være Sudan foruten.

Sudan og jeg ble tidlig forelsket. Blind av forbauselse og begjær slukte jeg alt, ga jeg alt. En betingelseløs blottstillelse – vær så snill og ta meg som jeg er. Det hele var så eksotisk og vakkert.

Sudan finnes ikke vakkert, leste jeg en gang, og jeg har siden blitt utrettelig gjenfortalt det samme. Landet er for det meste kjedelig beige; bakken, veiene, husene, luften – alt farget av ørkensanden glir det i hverandre. Men menneskene! Menneskene er vakre, så fargerike og fulle av liv, og de utgjør kontrasten som trollbandt meg.

Det er kanskje ikke så vakkert. Men det kan være fint likevel.

Så følger skuffelsene. Blindheten slipper taket og erstattes av et tåkete syn som litt etter litt oppdager realiteten rundt meg. Og realiteten er etter drømmene et hardt slag i magen. Sudan slo pusten ut av meg, og det er nesten så jeg vil glede meg til å forlate Sudan. Lukke døren for godt, og bare glemme alt som glemmes bør. For det skal ikke være mulig, at gatebarn blir fengslet fordi de kanskje kommer til å begå en forbrytelse, og at vi som vil hjelpe blir nektet der adgang for å gi et barn medisiner. Det skal ikke være mulig, men det skjer allikevel i Sudan, og det er sånne episoder som får meg til å ville glemme Sudan, for jeg vet ikke om jeg ville vite om disse styggedommene i utgangspunktet.

Det hele er fremdeles både eksotisk og vakkert. Men det er også stygt og brutalt og grusomt, og da jeg oppdaget det ved mitt kjære Sudan var det noe som brast inni meg.

Men Sudan er ikke svart/hvitt,  og midt oppi det vonde kommer også lyspunktene, som får meg til å øyne håpet igjen. Da Legen på torsdag signerte avtalen som garanterte "våre gatebarn" gratis legehjelp og medisiner var jeg rørt til tårer. Lettelsen over å oppleve at noen bryr seg, og at noen faktisk hjelper – ikke bare sier insha’allah, betyr alt i Sudan. 

Som min venn, har Sudan kommet under huden på meg, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. En bit av meg blir igjen i Sudan nå, når selve meg forlater sandgrunnen, til fordel for noe tryggere. Og jeg vet at jeg må tilbake, for jeg kan aldri bli ferdig med Sudan.

Kanskje bare elsker jeg å hate Sudan. Det er da noe..?

For balansens skyld

...må jeg også fortelle om de fine tingene

som nye venner, og nye hemmeligheter

og om følelsen av å befinne meg i et kunstverk, uansett hvor jeg snur meg

om nye beja-sko, som visstnok vil vare for alltid

og om å bryte alle regler - for å danse blant gutter med sverd

(klikk på bildene)

Sticks and Stones and Stupid Khawajas

I was tired, fulfilled and ready for bed that first night in Sinkat, when Onour said to me 

“Anine, be sure to lock your door when you go to sleep, yes?”

I was in the mountain village of Sinkat to conduct a training of volunteers in Sexually Transmitted Infections Awareness, and planned to spend three days there. Because there are no fans or a/c's at the compound in Sinkat, we usually keep windows and doors open to catch the mountain breeze at night. 

“If I close the door it will be very hot inside, Onour, so limadha, why?” 

“Ok no problem, as you like - just for safety only” 

And thus the difference between al-Khawaja (me) and the common Sudanese (in this case Onour) becomes clear. I’m curious by nature, and I like clear answers. And so I insisted: 

“What do you mean for safety only? Is it unsafe to leave the door open?” 

The Sudanese on the other hand, can never admit to any problem, and straight answers are as rare as good coffee. 

“We have some animals only. But no problem, just for safety only” he repeated. 

“What animals?” 

“Just like a fox, but very small. And it climbs the wall as a cat, and sometimes on the roof also. It has the face of a dog, and it makes very loud sound like bird or donkey when you see it. We have many of them living here inside, and sometimes it eats the sheep and goats also. But mushkilla ma fi, I will lock the gate so no problem. If it is hot you keep the door open. And Khalid and Sayed will be outside; they will be like your guards.” 

And so he convinced me that there really was no problem. “Tamam” I smiled,”I feel very safe then” 

4.30 in the morning I wake up by the very loud sound of something I guessed to be the fox that climbs like a cat and has the face of a dog. I grab the flashlight and slam the window shut in a speed that can only be explained by fright. I console myself with the thought that Khalid and Sayed are right outside my open door (stupid khawaja), and to be assured I point the light towards their beds. Except their beds are no longer where they went to sleep some hours earlier, and the fox-cat-dogs shriek in the night right outside. I crawl out of my mosquito net and try my best keep calm. It only ate sheep right? The noise outside suggested that something was eaten alive just then. I bolt the door, and check it three times before I go back to sleep. 

Speaking to Taha, the Sudanese youth delegate in Norway, he advices me the following: 

“Perhaps this is abu lasloos. It attacks hens cages to eat them and their eggs probably. But it doesn't hurt humans as far as I know. I have an old advice: just keep a stick of wood or some rocks under your bed to throw it on him if necesary. 

Right. I am indeed the stupid Khawaja, but I’ve learned my lesson. I will stop questioning the diffuse instructions from the obviously more experienced locals, and from now on I’m sleeping with sticks and stones under my bed. Just for safety only.

Uken - Usensurert

Tirsdag morgen

Jeg velger joggesko heller enn sandaler i dag, jeg er forberedt på en lang og fysisk krevende dag. Senteret skal ryddes for skrap, og gjøres i stand for åpning. Jeg drikker en ekstra kopp kaffe (overholde espressorasjoneringen kan man gjøre en annen dag), og er ærlig talt ganske opprømt. Jeg hadde ingen aning om hvilken uke som ventet meg.

Kontoret er halvtomt, viktig besøk fra andre nasjonalforeninger og forbundet er på felttur med store deler av staben. Jeg tusler bort til senteret, som egentlig bare er bakgården til hovedkontoret. Tre unge gutter er i full sving, og jobben var nesten utført. Sammen med en av de frivillige, Alioshy, har de jobbet knallhardt siden klokken 7 om morgenen, for å få senteret sitt åpent. Og en av dem var Hessin.

Alle tre var åpenbart dopet, men allikevel sultne. Jeg løper ut og kjøper ful til frokost. Og legger så merke til hvor syke Ayman og Nabil ser ut. Hessin sier ”Vis dem beinet ditt, Ayman”, Ayman nøler, trekker på det, men så løfter han opp det ene buksebenet og avslører et fluereir av et infisert sår. Hans ellers tynne legg er på størrelse med låret mitt, følelsen i benet har han mistet for lenge siden, kan han fortelle. Hvor lenge har du gått med det såret?? Siden desember, svarer han. Ayman er feberhet og forvirret. Nabil dropper buksene for Mahmud, og viser frem et hissig tilfelle av syfills. Nabil er 12 år gammel. Jeg ringer Abeer for råd og hjelp. 

Vi drar rett på sykehuset, Ayman, Nabil, min heltinne Abeer og jeg. På sykehuset, Port Sudan Emergency Unit Hospital, er kaoset et faktum, og vi løper fra administrator til administrator og taler guttenes sak. Etter mye godsnakk og tigging får vi innvilget gratis konsultasjoner, tester og behandling av guttene. Og vi starter logistikkmanøvreringen fra unit til unit, til vi tilslutt får lagt Ayman i en seng på akuttavdelingen. Han kollapser og er umulig å vekke til bevissthet. Rommet er overfylt av pasienter; jeg anslår at det i snitt er 3 mennesker i hver seng. Veggene og gulvene er dekket av blod, oppkast og avføring. Brukt medisinsk utstyr; skitne bandasjer, sprøytespisser og kanyler flyter blant søppelet. Det lukter kvalmende søtt av en blanding desinfeksjonsmiddel, blod og diaré. Fluer og katter sloss om plassen med pasienter og pårørende. 

En sykepleier setter et drypp med væske i ham, og lover å starte penicillin kuren snart, samt rense og bandasjere såret. Røntgen av leggen foreslår at infeksjonen har spredd seg inn til benet, og Ayman er åpenbart alvorlig syk. Legene mistenker at han har HIV og Tuberkulose, som underliggende årsak til at såret i utgangspunktet ikke ville lege seg selv. Nabil får påvist syfilis, men det er ingen som kan hjelpe oss med å gi ham medisiner i dag. Kom tilbake i morgen.

Beroliget av at Ayman nå blir tatt hånd om av sykehusets personell drar Abeer og jeg videre til en annen jobb. I Umm al-Ugha venter en gruppe kvinner vi skal holde forelesning om Seksuelt overførbare infeksjoner for. Tre timer senere, på vei hjem, stopper vi innom sykehuset, for å se hvordan det går med Ayman. Jeg er sjokkert. Ayman ligger bevisstløs i sengen vi forlot ham i noen timer tidligere, han bader i sin egen svette. Såret hans er åpent og har tiltrukket seg en vemmelig mengde fluer som grådig gilder seg på kjøttet hans. Ingen har startet penicillinen hans, ingen har renset såret. Ingen har gjort noe som helst for Ayman. Abeer blir sint, det er ingen som kan eller vil hjelpe, så hun griper posen med medisiner, nåler og hansker vi har fått på apoteket tidligere, og gjør klar Aymans første dose. Jeg assisterer som best jeg kan, og vi leter etter brukbare årer på Aymans uttørrede hånd. Etter litt klarer vi å vekke ham til bevissthet, han uttrykker at han er sulten og tørst, og jeg løper igjen ut etter ful-sandwich og juice. Vi overtaler ham til å tilbringe natten på sykehuset, og lover å komme tilbake neste morgen. 

Onsdag

Litt før ni er jeg på kontoret, og utenfor blir jeg møtt av en neddopet, men glad Nabil. Ya sadiqa, sier han, min venn, hvordan går det? Jeg sier at han må bli med meg tilbake på sykehuset, vi må finne noen som kan begynne å behandle syfilisen hans. Pc’en blir igjen på kontoret, jeg griper heller bagen full av syringer, hansker, kompresser og medisiner, jeg vet nå at sykehuset har ingen ting å tilby sine pasienter, her må vi stå for alt selv. På vei ut døren møter jeg Ayman, kanylen hans stikker ut av hånden. Han kan så vidt stå på bena, og er vanskelig å få kontakt med. Det er overflødig å spørre hvorfor han dro fra sykehuset, det er svært tydelig - der han står dopet foran meg. Men han har i alle fall kommet tilbake til oss, det er noe. Abeer og jeg tar med oss guttene, finner en seng på kirurgisk avdeling denne gangen, og gjør klar en ny dose penicillin. Ayman protesterer, han vil kun ha bandasjering, han trenger ingen sprøyter hevder han. Nabil kommer løpende inn, lager oppstyr og bråk for de andre pasientene. Jeg tar ham med ut, og leter i en time etter en kvalifisert sykepleier som kan sette en intramuskulær sprøyte med penicillin. I mellomtiden forklarer Abeer for Ayman at uten medisiner kan han dø, og vi gjør dette for å hjelpe ham, ikke for å skade ham. Ansatte og andre pasienters pårørende blander seg inn og holder en lang skjennepreken for Ayman, han bør utvise takknemlighet for at en jente og en khawaja bryr seg om ham, og prøver å hjelpe ham. Ayman er forvirret og usikker, men godtar tilslutt hjelpen fra Abeer. Det har enda ikke lykkes oss å finne en sykepleier som er villig til å gjøre annet enn å kjefte på Ayman. Abeer og jeg må gjøre all behandling på egenhånd. Og ettersom jeg er relativt inkompetent når det kommer til medisinsk behandling er det Abeer som jobber, og jeg som assisterer, støtter og oppmuntrer. Men både Abeer og jeg har andre jobber for dagen, og kan ikke overvåke Ayman. Vi lover ham å komme tilbake på ettermiddagen, med mat og dagens andre dose penicillin. Han godtar, og sier han skal bli i sengen. 

På gatebarnsenteret er det allerede fullt liv, 8 unge gutter har spist frokost og er i gang med å vaske klærne sine. Mens klærne henger til tørk sitter de med sine tynne, bare overkropper og prater, sover, og ber om hjelp til å skaffe en jobb. De forteller sine historier, og jeg lover at jeg skal fortelle deg deres historier en annen gang. 

Mot slutten av en lang dag drar Abeer og jeg tilbake til sykehuset. Aymans seng er tom. Vi leter gjennom hele området, men han er borte. Abeer blir lei seg, hun vil hjelpe ham. Abeer, som for noen måneder siden ikke var klar over at byen hennes losjerte gatebarn, har nå forpliktet seg til prosjektet, hun sitter i aktivitetsgruppen, og stiller opp når noen som Ayman trenger henne. Vi tråkker byen rundt for å lete etter ham, vi vil følge legens ordre og gi ham intravenøst penicillin to ganger daglig. Vi oppsøker plassene hvor gatebarna henger, en 14 år gammel gutt som så gjerne skulle vært på skolen men som heller må jobbe på gaten, følger oss rundt; til fotballplassen, busstasjonen, markedet, tilbake til sykehuset. Ayman er ikke å finne, og etter at det har blitt mørkt kan ikke Abeer og jeg gå rundt alene. Motvillig må vi gå hjem, og håpe at vi finner ham i morgen. 

Torsdag

Utpå formiddagen dukker Ayman opp på senteret. Foten hans er skremmende stor og hoven, såret væsker gjennom bandasjen. Vi vasker, renser og bandasjerer så godt vi kan, og sittende på jordgulvet på senteret klargjør Abeer nok en dose penicillin. Abeer og jeg er slitne etter noen intenst krevende og lange dager. Jeg er overveldet av sykehuset, at vi ikke får noe hjelp, alle lidelsene, og hvor hjelpeløst et gatebarn er. Vi forsøker igjen å avtale med Ayman å møtes på sykehuset om kvelden. 

Abeer og jeg leter hele sykehusområdet rundt etter gutten den kvelden, spør alle vi ser og sjekker alle enheter. Jeg kommer til sykehuset mer av en pliktfølelse enn med forhåpninger om at han skulle være der. Overraskelsen er derfor stor når vi oppdager Ayman sittende på en benk, alene i mørket utenfor kirurgisk avdeling. Han er dopet ut av denne verden, og er umulig å prate med, men han har møtt opp. Av egen fri vilje har Ayman kommet til sykehuset fordi han vil ha vår hjelp, og torsdag kveld var det en stor seier. Vi overhører sinte sykepleieres protester om å hjelpe Ayman, han er narkoman gategutt, og det er ikke verdt det å forsøke å hjelpe ham, sier de. Altså ingen hjelp å få i kveld heller. Abeer er sliten, men veldig glad for at Ayman selv har møtt opp.  – I dag har vi gjort noe bra, sier hun, det føles godt å kunne hjelpe. Aymans fot ser litt bedre ut, hevelsen er på vei ned. 

På akuttavdelingen er det kaos, det er mange ulykker i kveld. En ung kvinne blir trillet inn på en båre, femten mennesker omringer henne der hun ligger og gisper etter luft, kroppen spasmer seg og rykker i kramper. Alle skriker etter lege, hun får ikke puste. Men det er ingen lege tilgjengelig, det er ingen som kan hjelpe – den ene legen på jobb i kveld er i operasjon, og han rister bare oppgitt på hodet og sier; det er ingenting jeg kan gjøre, når kvinnens pårørende løper inn på operasjonsstuen. Noen gir henne oksygenmasken som står midt i rommet og deles av alle pasientene på akuttavdelingen. Jeg må gå ut, jeg klarer ikke se på.  

Fredag

Nok en dag på sykehuset, vi starter tidlig om morgenen og til vår glede venter Ayman på oss. For første gang reagerer han på smerte, vi tar det som et godt tegn. Jeg begynner å bli vant med luktene, kloakken som renner ut fra husveggen hopper jeg lett over. På kirurgisk avdeling blir nyopererte hjulpet i sengene, en mann kommer gående nesten naken, halve kroppen hans synes teipet igjen, han etterlater seg et spor av blod og væske som renner nedover kroppen og utover gulvet. Ayman er sulten, og mottar velvillig både mat og medisiner.

Fredag kveld møter vi doktor Maki. Etter fire dager lykkes det oss endelig å få hjelp. Doktor Maki vil se på Ayman, hjelpe oss med gratis medisiner, utstyr og videre tester. Han må testes for HIV, og Tuberkulose. Det er for sent til å gjøre noe særelig nå, men imorgen skal de tas eg av ham, forsikrer legen. Abeer får gitten Ayman den siste dosen av penicillinen vi har. Igjen prøver vi å overtale ham til å tilbringe natten på sykehuset, foten og kroppen hans trenger hvile, men han nekter. Han lover derimot og komme tilbake neste morgen, og doktor Maki takker oss for den jobben vi har gjort, og lover at han skal hjelpe oss som best han kan. Han sier vi kan overlate medisineringen og stellingen av Ayman til sykepleierne i morgen tidlig, Abeer og jeg kan få morgenen fri. Mens doktor Maki skifter bandasjen går strømmen, og vi står der i stummende mørke. Jeg rekker legen hodelykten min, jeg er da tross alt forberedt. Han takker. En annen lege kommenter til meg; ”Ser du hvilke forhold vi jobber under? Pasientene dør rundt oss hver dag, lidelsene er altomfattende, se rundt deg. Men får vi noe hjelp, nei, det eneste myndighetene vil bruke penger på er å legge asfalt, plante trær og turisme!” Daglig rømmer syke pasienter fra sykehuset, fordi de ikke råd til å betale for behandlingen eller flere medisiner. "Jeg beundrer dere for hva dere gjør for denne gutten, men ærlig talt skjønner jeg ikke at dere gidder – vi kan godt behandle ham nå, men neste måned vil han komme tilbake med annen sykdom han trenger behandling for, det er ikke annet enn en ond sirkel”. 

Jeg forlater sykehuset med blandede følelser den kvelden, doktor Maki har lovet å hjelpe oss, vi har fått medisiner og videre utredning gratis, og Ayman virker i bedre form. Men jeg er sliten, og lurer på om det i det hele tatt hjelper noe, når problemene er så altomfattende. Samtidig vet jeg at uten oss hadde ikke Ayman hatt en sjanse.

Lørdag

Jeg møter Ayman utenfor sykehuset på ettermiddagen. Jeg spør ham om han har fått spist, og fått medisiner i dag, han svarer at sykepleierne avviste ham idag morges fordi han var dopet. De har ikke gitt ham medisinene som de lovet oss. Jeg går ned på kirurgisk avdeling med Ayman, og føler meg ganske hjelpeløs uten Abeer. Sykepleierne mener at Ayman aldri møtte opp, Ayman sier han kom, men ble avvist. De er åpenbart sinte på ham, og avviser ham i alle fall bryskt nå. Posen med medisiner jeg la igjen for ham i går er borte, det er også hans medisinske file. Hvor er  det blitt av, spør jeg, Ayman trenger medisinene sine. Jeg får ingen svar, og ingen hjelp. Doktor Maki er ikke tilstede, og jeg får ikke tak i nye medisiner. Heldigvis har jeg selv skrevet ned alt han har fått av medisiner og behandling, så vi har oversikt. Det eneste vi nå kan gjøre er å forsøke å få byttet bandasjen, såret væsker fremdeles og i løpet av en dag er en bandasje tilgriset. Heller ikke dette vil de gjøre for ham, så vi går tilbake til akuttavdelingen. Men også her møter vi motvilje, for såret hans er fire måneder gammelt, og ikke et nytt tilfelle. Jeg må smiske meg til hjelp fra en lege som snakker litt engelsk – som sier at han kan ”bryte loven” for min skyld. Mens Ayman slenger foten opp på benken så såret kan vaskes og bandasjen skiftes, blir en annen gutts leppe sydd sammen, uten bedøvelse, på benken ved siden av oss. Foten hans rykker i smerte. I hallen utenfor blir en lenket fange båret inn i armer og bein av to andre fanger, med tungt bevæpnet politi som eskorte. Fangen kan ikke stå på bena, så han blir plassert på gulvet, mens en labtekniker kommer ut og begynner prøvetakingen. En gammel mann kollapser på benken han sitter på, og blir båret inn av sine pårørende til det stinkende rommet som lagrer pasientene på akuttavdelingen. Det er en helt vanlig kveld på sykehuset. Jeg kjøper mat til Ayman, og sier god natt – ikke gå så mye, hold deg i ro, formaner jeg. Ja, sier han, og slår seg ned på gatehjørnet utenfor sykehuset, - jeg blir her i natt. Sees i morgen? 

en bekjennelse

Dette er fjerde forsøk på å skrive et blogginnlegg om de siste dagers hendelser. Jeg har hatt noen røffe dager, og vet ikke helt om jeg skal begynne å fortelle om kamelen som visstnok ligger i vannreservoaret og derav blokkerer vanntilførselen, om mauren som beit seg fast i tungen min da jeg ved et uhell kom til skade for å spise den, eller om arabisklæreren min som igjen var svært bekymret for at jeg skulle slutte å puste om natten, nå som Thomas ikke var tilstede for å redde meg. Men egentlig påvirker ingen av disse dagligdagse sudanske finurlighetene meg noe særlig lenger, rent bortsett fra at jeg er mer redd for maur enn vanlig, og ikke lenger blir overrasket når vasken bare gulper tomt. Kameler altså.

Det som derimot har preget meg, det som har gjort dagene tunge å komme gjennom er egentlig ingen nyhet i det hele tatt. Det er ikke et nytt dysenteri- eller matforgiftingstilfelle, jeg har det forsåvidt greit, men det er møtet med Sudan på sitt verste som gjør vondt.

Jeg har jobbet med ’prosjekt: gjenåpne gatebarnsenteret’ i et halvt år nå, men senteret resterer stengt. For noen dager siden møtte jeg Hessin, og det er sikkert med historien om ham jeg burde innledet dette innlegget også, for det er ham, og kanskje alt han symboliserer, og kanskje min tiltagende følelse av maktesløshet som har preget dagene mine, etter vårt første møte.

Hessin er en av gateguttene, et av disse barna som lever på og av gaten i Port Sudan. Det er ikke første gang jeg møter et barn som bor gaten. Det er ikke første gang jeg hører deres historier, og det er ikke første gang en liten del av meg dør innvendig, mens jeg lytter. Det er ikke første gang jeg forsøker å smile like tappert som dem. Så hvorfor gikk møtet med Hessin så inn på meg? 

Hessin spurte meg rett ut; Anine, Khawajiya, kan du åpne senteret vårt igjen? Jeg svarte insha’allah. 

Det var nok heller avmakten, enn en veldig religiøsitet som grep meg. Jeg har ikke konvertert til Islam, og jeg vet at gjenåpningen av gatebarnsenteret ikke er en avgjørelse som ligger i Guds hender. Jeg sa insha’allah fordi jeg allikevel ikke hadde noe bedre svar. Insha’allah er en hverdagslig bemerking, et uskyldig standardsvar, som direkte oversatt betyr ”dersom Gud ønsker så”. I Sudan, som i resten av den arabiske verden, brukes uttrykket som svar på alt fra ”sees i morgen”, til ”kan du låne meg en femmer,” til ”kan du gi meg en million pund”, svaret er det samme, og innebærer ingenting. 

Og jeg svarte altså Insha’allah. Dette irriterende standardsvaret, som jeg vet så altfor ofte betyr ”kommer antageligvis aldri til å skje”. Og det var nettopp den følelsen jeg satt med. Og det var derfor øynene mine fyltes av tårer. 

Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal fortelle fra Hessins liv, det er en historie som ligner så mange andre her i Sudan. Hessin forteller om flukt fra Kordofan’s konflikter på nittitallet, om foreldre som dør mens han er rundt syv år, om å vaske biler på gaten som guttunge, og om en tvillingbror som flykter til Khartoums gater. Hessins historie inneholder sporadiske fengselsopphold, og et matinntak som består av etterlatte rester fra byens gaterestauranter. Historien er ikke lenger enn 16 år, men tragisk nok ingen enestående fortelling på gata i Port Sudan.

Siden møtet med Hessin har jeg hatt det vondt, og kanskje var det møtet med Hessin som nettopp utgjorde forskjellen. Han hadde naturligvis ingen forståelse for at vi må vente med å åpne senteret til vi kan garantere et langsiktig, bærekraftig tilbud. Hessin var sulten idag, og om vi kan hjelpe om så bare for i dag, hvorfor gjør vi ingenting? Fordi han vil være like sulten og skitten i morgen?

Så har Thomas og jeg sammen med Sudan Røde Halvmåne tatt en avgjørelse. Situasjonen for gatebarna er nå så kritisk at vi ikke kan vente lenger. Vi kan ikke vente på godkjenning eller finansiering for et langsiktig prosjekt. Vi må rett og slett gjøre hva vi kan med de midlene vi har nå. Vi vet at vi ikke løser ”problemet gatebarn” med mat og medisiner, det er snakk om kortsiktig nødhjelp, en form for skadebegrensning. Sommeren er på inntog, vi nærmer oss femti varmegrader og barna er desperate. Vi må prioritere, og vi må gi barna det aller mest nødvendige; medisiner, vann, mat og et trygt sted å være. Utdanning, psykologhjelp og familiegjenforening må vente, det er tilbud vi ikke har råd til nå.  

Så kan vi bare håpe videre, og de som tror kan be, at noen vil komme gatebarna til unnsetning, at vi ved å åpne senteret vil belyse behovet, og at myndighetene vil ta ansvar, støtte oss i arbeidet med å få barna av gaten. Akkurat nå må vi bare gjøre hva vi kan, vi har kjøpt oss og gatebarna litt tid, forhåpentlig omtrent seks måneder, til å komme opp med noe bedre. 

En khawajas ørkenopplevelse

• Ørkenen er altså varm, omkring 44 grader om dagen, og aldri under 30 om natten. Synes du det er vanskelig å sove en norsk ”tropenatt”? Pøh. Pingle.
• Det er ikke så mye strøm i ørkenen. Byens generatorer er på fire timer i døgnet; fra klokken nitten til klokken tjuetre. Så er det mørkt. Hva med air condition og takvifte for å sove i heten, sa du? Pøh. Pingle.
• Man sover utendørs i ørkenen, av ovennevnte grunner. Riktignok ikke lenger enn til klokken syv, da er nemlig solen så sterk at varmen gjør søvn umulig.
• Om ikke solen vekker deg kan du banne på at den har vekket fluene. De liker seg særdeles godt i ansiktet ditt i morgentimene. Myggnetting, sa du? Pøh. Pingle. (Og hvor skulle det henges hen, forresten?)
• Om ikke fluene skulle plage deg tilstrekkelig, kan du banne på at geita gjør det. En av disse geitedyrene  forsøkte å spise puten min en tidlig morgen. Jeg ble nokså forskrekket der jeg lå.
• Om ikke solen, fluene, geita eller kamelene på andre siden av muren skulle vekke deg, ja, da kommer Ali. Og han vil bli stående å se på deg til du våkner.       Da våkner du. Garantert. Men Ali kommer med et stort smil, og et tilbud om kaffe, så ham liker vi.
• Å drikke kaffe tar et par timer, og det er bare å lasse på med sukker. Det er lenge til frokost. Kaffen slurpes sittende på stråmatten med bena i kors, sammen med Ali, foran glohaugen som kun koker opp to kopper om gangen. Vi drikker ni kopper hver.

• 

Ali er uten tvil en khawaja i ørkenen's beste venn. Coffee addict? neh. 

• Etter et par arbeidstimer kommer frokosten, som Abdallahs søster har fått i oppdrag å varte opp med. Den består av brune bønner og brød. Dessuten noe som kan minne om salat, og grønne egg. Frokosten er dekorert av fluer.
• Så blir du syk, og tilbringer resten av formiddagen ved å løpe mellom klasserommet og hullet-i-bakken-toalettet. Kollega og reisekompanjong blir også syk, så det nytter ikke å skylde på sarte khawaja-mager denne gangen. Ironisk nok er dere i ørkenen for å kurse frivillige i hygiene og sanitation.
• Det er fremdeles varmt, og midt på dagen er det ingenting annet å gjøre enn å søke hvile i skyggen. Fremdeles ingen strøm, vifter eller air-con i sikte. Men skygge. Du er tørr inni nesa, og leppene har sprukket opp i den tørre heten. Innimellom blåser en vind så varm at du brenner huden. Hvil. 
• Når det er blitt kjølig nok (rundt 40 grader) til å reise ut for å inspisere brønnen og vannreservoaret hopper du inn i bagasjerommet på gammel landcrusier, sammen med 10 andre jenter. Der svetter, ler, og holder du ut som best du bare kan. Ved vannreservoaret tilbyr en gammel kamelmann deg litt melk. Ingenting som litt varm, fersk, kamelmelk mot dårlig mage? Dine protester om at melk ikke er bra for annet enn babyer, og at det i alle fall ikke bra mot matforgiftning blir ikke hørt. Dette er kamelmelk: ”Very strong. Very good for stomach”. Pøh.
• Derfor blir det fersk kamelmelk til middag også. Det vil si, en smørje av opprevet hvetebrød, dynket i ukokt kamelmelk. Mmmmm. Yummy.
• Men så kommer Ali, og lurer på om du ikke vil ha litt kaffe i stedet, han kan lære deg å lage jebanaen fra scratch. Dere brenner kaffebønnene i blikkboks over glødende kull, knuser brente bønner, pepper og ingefær i en morter, og koker det sakte opp i leirkrokken. Før kaffen er ferdig bryter strømmen, i dag fikk vi bare én time med lys. Men det gjør ingenting, for vi sitter allikevel utendørs, og over oss har en fantastisk stjernehimmel åpenbart seg. Det er de stjernene du bare ser når du sitter i en gudsforlatt ørken, og ingen lysforurensing kan forstyrre stjernebildet. 
• Resten av uken utarter seg på samme måte. Du drikker uforsvarlige mengder kaffe, og blir bedre på bønnebrenningen hver kveld. Ingen tør å lage mat til deg lenger, og kamelmelken er fremdeles ingen hit, så du spiser kokte egg til frokost, lunsj og kvelds. 
• Det verste ved ørkenen er heten, men det beste er roen, og etter noen netter lærer du deg å sove i ørkennatten, om enn bare av ren utmattelse. Men fint er det likevel. 
  
  

Sudanese Words of Wisdom?

Heard in the office... 

About working in Sudan:
“The question is: How to produce a delicious juice out of rotten fish?”

About interruptions:
“If you have nothing to do, please don’t do it here”

About first aid:
“Blooding out, go to hospital. No blooding out, no go to hospital, in 7 days you go well”

About gender:
“You’re a woman. We don’t expect much”

About bureaucracy:
“!”#¤!%”#!#%/(“#!!!!”
 
About results:
“Insha’allah, bukra”

Møtet med ørkenens barn

Mitt første møte med ørkenbyen Durudeb var ikke møtet med byen selv. Mitt første inntrykk av Durudeb fikk jeg helt tilfeldig, og var en skremmende konfrontasjon med virkeligheten. Mitt første møte med Durudeb var nemlig møtet med dem som ville flykte derfra. 

Omtrent en time fra byen i ørkenen ble Hashim, min kollega og reisekompanjong, og jeg stoppet av en bussjåfør som ønsket hjelp. To små gutter; han med det krusete håret på ni år, og hans ti år gamle venn med den skitne jallabiyaen hadde rømt hjemmefra, og sneket seg om bord i en buss som skulle til Haiya. Halvveis til Haiya var de nå tatt på fersken. Blindpassasjerene møtte ingen nåde hos bussjåføren, og var det opp til ham ville han overlevert dem direkte til politiet, hevdet han. Nå var vi imidlertid midt i ørkenen, og ingen politistasjon i sikte. Kunne vi ta dem med oss? Men hvor var guttene på vei, ville Hashim vite. Mens niåringen stirret i bakken kunne han fortelle at de i transittbyen Haiya skulle finne en jobb, og derfra ville de komme seg til Port Sudan – storbyen. Guttene var på samme alder som min herlige, bortskjemte lillebror, men i motsetning til beskyttede norske barn, hadde de ikke rømt hjemmefra for spenningens del, og de hadde ingen planer om å vende tilbake til sine foreldre. De hadde rømt hjemmefra fordi ”hjemme” var et sted de aldri ville tilbake til. 

Barna rømmer fra mangelen på mat, mangelen på vann og medisiner. Barna rømmer fra voldelige eller problemfylte hjem, en ensformig hverdag og dystrere fremtidsutsikter. Så de flykter til håpet. 

Men håpet dør raskt på gata i en hardhjertet storby. Og de to guttene fra Durudeb var et tragisk, men klassisk eksempel på hvem gatebarna i Port Sudan er. Omtrent en tredjedel av gatebarna i Port Sudan kommer fra de rurale områdene i Red Sea State, de blir kastet ut, eller rømmer hjemmefra i håp om at livet skal være enklere et annet sted. 

Skuffelsen i øynene på de to guttene da de forstod at Hashim og jeg ville ta dem med tilbake til Derudeb er ubeskrivelig. Men de var maktesløse mot de voksnes vilje. Vi visste bedre enn å la guttene fortsette sin ferd mot en særdeles usikker fremtid. Hendelsen ble for min del et ubehagelig møte med virkeligheten, jeg ble igjen konfrontert med hvor tøft livet kan være for en ni år gammel sudansk guttunge. Magen knøt seg i ubehaget jeg følte for å frata dem håpet, og sende dem tilbake til hverdagen de hadde flyktet fra. Å kunne tilby guttene fersk frukt og kaldt vann, en luksus de aldri er forunt, hjalp verken dem eller meg noe særlig, det var en fattig trøst mot knuste drømmer. Men jeg vet at livet ikke er enklere for barn alene på gaten i Port Sudan. Og vi kan ikke fraskrive oss ansvaret når vi vet bedre enn barna, vi vet at gatas alternativ et verre alternativ enn ørkenlivet. I Durudeb har guttene i det minste en familie. De vil ikke være overlatt til seg selv. 

Timen vi kjørte før vi omsider ankom Halvmånens compound i Durudeb var allikevel langdryg, og jeg satt i forsetet med tankene som kvernet, og de vonde følelsene. Hvor lang tid tar det før guttene bak i bilen vil gjenta fluktforsøket, og hvor lang tid vil det ta før de to dukker opp som et nytt tilskudd blant gatebarna i byen min? Kan vi ingenting annet gjøre, enn å utsette det uunngåelige?

Sexsnakk

Etter å ha gjennomført instruktørkurs i seksuell helse, snakket åpent om seksuelt overførbare infeksjoner og kondomer, har trafikken på kontoret økt. Al-Khawaja har gratis kondomer, og ordet spres fort.

I dag kom en gutt jeg ikke kjenner så godt. Han fikk tre kondomer, og forsvant ut døren sammen med Kompisen jeg deler kontoret med. Tre minutter senere returnerte gutten alene.

”Jeg må snakke med deg, Anine” sa han på arabisk. ”Du snakker litt arabisk, sah?” Han pekte på en informasjonsbrosjyre med et bilde av en rød dildo påtrukket et kondom.

”Jeg trenger en stor” sa han. ”Denne er liten, og jeg trenger den å være stor.”

Det er for så vidt ikke noe nytt at gutta ber om STORE kondomer. Frekvensen er like hyppig i Sudan som i Norge. Derimot er ikke kondomutvalget like imponerende i Sudan. Så som den forståelsesfulle og tålmodig sjelen jeg er, forklarer jeg at de vi har tilgang på kun finnes i én størrelse, men de er veldig elastiske, og skal passe alle størrelser. Dette med elastikk og størrelser ble forklart ved hjelp av basic arabisk av type; ”Det kan være lite, og det kan bli stort – mushkidda?” Det skal sies at ekstensivt kroppsspråk ble tatt i bruk. Se for deg Anine som forklarer at kondomet vokser.  

Gutten  gliser fornøyd. ”Ok, hvor kan jeg kjøpe?”

Al-Khawaja promoterer kondomer

Jeg forklarte at han kan få kondomer fra SNAP (Sudanese National Aids Programme), eller UNDP, som er dem som forer oss med kondomer. Dessuten kan han snakke med de to nyvalgte lederne for Seksuell Helse programmet i branchen, de kan skaffe gratis kondomer.

”Nei nei, ikke kondomer, Anine!”

”?”

Han peker på bildet igjen. Bildet av dildoen. Og forklarer fra begynnelsen. Tror jeg. ”Dette er min. Den er liten. Jeg trenger den å være stor. Ikke kondomet. Min.”

”Hvordan kan jeg gjøre den større?”

Jeg er litt forvirret her jeg sitter. Mener han å spørre meg hvordan han kan få penisen sin til å vokse? I så fall er jeg udugelig. Jeg aner ikke. Det var ikke helt slik jeg hadde jeg tenkt meg at Seksuell Helse-arbeidet skulle foregå.

…

Jeg trodde denne lille anekdoten var litt morsom, på en sånn språkforvirra-ungdomsdelegat-diskuterer-liten-penis-problematikk-uten-å-være-klar-over-det-måte. Jeg trodde denne lille anekdoten var litt morsom på sudanerens bekostning, helt til jeg fortalte hva som skjedde til kompis-Hassan.

”Oh my god, Han kløp deg i rumpa, Anine.”

”?”

”Du vet når vestlige gutter klyper jenter i rumpa for å flørte eller tøffe seg? Well, dette er det samme, klyping i rumpa, the sudanese style”

”Men han kom jo til meg med et problem, han har en liten tiss som han ville gjøre større?”

”Han snakket med deg om SEX, Anine, det spiller ingen rolle hva som ble sagt. Han er en sudanesisk mann som grep sjansen til å snakke med en promiskuøs Khawaja om SEX. Han kommer til å leve på dette i årevis! You just got used babe, HAHA!”

Nettopp. Så har jeg altså blitt kløpet i Rumpa. Sudanese Style.

Separasjonsangst

Det er varmt. Klamt. Pysjbuksen jeg fikk av mormor til jul, i rutete flanell, klistrer seg til lårene og føles våt og ekkel. Viften i taket spinner på maks, men dens eneste oppnåelse er å holde myggen unna. Fuktigheten kan ikke bekjempes.

Jeg har flyttet inn i en ny og moderne leilighet, der ingenting fungerer. Ikke at det er noen stor forandring. Det var ingenting som fungerte i dem al-madina heller. Man befinner seg tross alt i Sudan.

Så har jeg har altså vemodig tatt farvel med balkongen i dem madina. Melankolsk satt jeg på det harde steingulvet, drakk karkaday ut av den stygge blå koppen som har fått meg opp morgenen det siste halve året, hørte på bon iver mikset med muezzinens bønnerop, og så solen gli ned bak fjellene i Red Sea Hills. En hengende halvmåne som balanserte mellom stjernene ble gradvis klarere. Jeg ble sittende til det ble helt mørkt og jeg kunne telle stjerneskudd, mens jeg forsøkte å komme på ting jeg kunne ønske meg.

Herregud som jeg gruer meg til å reise fra Sudan.

Fred og rettferdighet?

Verdens øyne er på Sudan for tiden. Historie er blitt skrevet, tidenes første sittende statsoverhode er blitt anklaget og siktet for syv tilfeller av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og Den internasjonale kriminaldomstolen i Haag har utstedt en arrestordre på Sudans president Omar Hassan al-Bashir.

Jeg kunne like gjerne holdt på den tidligere brukte tittelen; ”it’s complicated”. Sudanernes reaksjoner på ICCs avgjørelse spriker like mye som de etniske forskjellene vi er så opptatte av. (Uten sammenheng forøvrig). Her følger et assortert utvalg.

På dagen for pressekonferansen og offentliggjøringen, 4.mars, fikk jeg en sms fra en kompis. Jeg leste ”I m vrey hapey to day for AL BASHIR sankyou Anina!” Min kompis er fra Darfur, og direkte berørt av konflikten. Kompisens søster ble drept av milits i Darfur, på vei til jobb, i likhet med de tyve andre som satt på bussen. Hele familien (eller rettere, det som er igjen av den) har flyktet hjemstedet, og de er nå spredd for alle vinder. Det familien sitter igjen med er mange vonde følelser, et ønske om fred, rettferdighet og en mulighet til å vende tilbake til hjemstedet. En halv time etter at jeg mottok sms’en ringte avsenderen meg. Kompisen måtte rett og slett forsikre seg om at jeg umiddelbart hadde slettet sms’en; ingen kunne se den. Kompisen var riktignok veldig glad i dag, men vi måtte ikke snakke om det så noen kunne høre det. Det er ”secret police all the places”.


En gang i uken møter jeg en venninnegjeng på sykehuset. De er fem velutdannede kvinner, hovedsakelig fra Nord-Sudan, som jobber som lab-teknikere og biologer på Osman Digna Hospital. Vi tilbringer tid sammen for å øve engelsk og arabisk, og snakker om temaer som opptar oss. Det er religion, ekteskap, kulturforskjeller, gutter, jobb og utdanning, og livet generelt. Da jeg spurte hva de syntes om at deres president kan bli tiltalt for folkemord og krigsforbrytelser ble mangelen på gode svar klar. For det første orket de ikke involvere seg i politikk, det er for komplisert i Sudan. Ingen av jentene ville uttale seg om Al-Bashir eller den politikken partiet hans fører, og de kunne heller ikke tenke seg at Al-Bashir hadde gjort alt dette ICC ville anklage ham for. Dessuten var Darfur så langt unna, her hadde de sine egne problemer å tenke på. Men, hovedargumentene til jentene var; ”Om denne ICC skal tiltale forbrytere i hele verden, hvorfor arresterer de ikke Bush eller Israel? Hvorfor er det nettopp en afrikansk statsleder som må arresteres, og hva godt skal komme ut av dette? Tror vesten virkelig at det skal bli fred i Sudan om de arresterer presidenten vår?” I likhet med meg hadde de flere spørsmål enn gode svar.

Det ble rapportert om store demonstrasjoner og rasende folkemengder i etterkant av utstedelsen av arrestordren. Hvor mye som var ”frivillig” og ekte sinne, og hva som var iscenesatt av myndighetene vet jeg ikke. I dagene før 4. Mars kunne vi observere kortesjer av National Security kjøre rundt i byen for å vise muskler og våpen, med den hensikt å skremme bort eventuelle pro-ICC demonstranter. Port Sudan har innbyggere fra hele Sudan, og boligdistriktene er delt inn etter etniske skillelinjer. Og det var altså ingen tilfeldighet at National Security konsentrerte seg om de områdene som er bebodd av Sør- og Vestsudanere.

Demonstrasjonene som foregikk i Port Sudan var ”oppfordret” av byens politikonstabler. De gikk fra butikk til butikk, og alle butikkeiere i byen fikk beskjed om stenge shopen, for å delta i støttemarkeringene for al-Bashir. I Khartoum ble skolebarn kjørt ned til sentrum i chartrede busser for å delta i protestene. Jeg tviler på at det var 3.klassingene som organiserte utflukten.

Selvsagt er det også mange sudanere som er regelrett forbannet, og som støtter al-Bashir mot ICC med sitt fulle av egen fri vilje. Men bildet må nyanseres, og i Sudan har det ikke vært plass til markeringer for de som støtter ICC. Det er livsfarlig. For øvrig har alle demonstrasjoner og protester gått fredelig for seg, i Port Sudan har det verken vært voldelig episoder eller en eksplosjon av kriminalitet. Og det eneste som minner om protester nå er et banner som henger i en av rundkjøringene ved parlamentet. ”DOWN DOWN ICC”. Sterkt budskap.
Den som derimot reagerer kraftig er, ikke overraskende, President al-Bashir selv. Han forventer etter 20 års heftig propaganda (naturlig nok) en enorm støtte i folket, og man kan da forstå at han nå trenger en boost på selvtilliten. Det hadde jeg hatt behov for, om resten av verdenssamfunnet var ute etter å ta meg. Derfor har der vært rallies, sinnssyke medieutspill, utkastelse av 13 internasjonale hjelpeorganisasjoner, og stenging av tre sudanske NGO’er. Blant annet.

Dette innlegget handler om situasjonen i Øst-Sudan, langt vekke fra der det virkelige dramaet utspiller seg. Igjen er det mine subjektive erfaringer som får fritt spillerom, jeg vil formidle hva jeg opplever i Sudan, og videreformidle det som til meg blir fortalt. Og selv om jeg ikke merker noe særlig til forandringer i bybildet i Port Sudan etter ICCs siktelse, folk fremdeles er vennlige og snille mot meg, khawajaen, betyr ikke det at arrestordren ikke har gitt noen konsekvenser.

Dessverre bekreftes bare det vi alle vet fra før. Det er de svakeste, samfunnets mest utsatte som får lide først, det er dem vi ikke ser som må ta følgene, det er dem som allerede var sultne som mistet matforsyningene.


Med fare for å være ”veldig opptatt av krig og fred og politikk og sånt” vil jeg bare ha sagt: Jeg er for rettferdighet, og jeg mener at en skal stilles til ansvar for egne handlinger. Men konsekvensene etter ICCs siktelse og arrestordre mot al-Bashir kompliserer idealismen ytterligere. Det er lett å være idealist i teorien.

Morgenstemning

Frokostprat

Han hadde karet seg opp alle tre etasjene, advokaten med årelang erfaring i å bistå khawajaene i møtet med det sudanesiske byråkratiet, og steg ut på taket hvor frokosten stod klar.

Det var riktignok gjort klart for buffét, men sudansk kultur fordrer servering. Te og mykt brød ble diskret plassert foran den prominente arabiske mannen. Han ba om mer sukker og smøreost. Vi kom i snakk om det som snakkes om for tiden uten å snakke om det.

’Hvis jeg tok denne kniven, og stakk deg i hånden, hva vil du gjort da?’ 

’?’ 

’Du ville skreket, ja?’

(Etterligner damekvin) 

’Hvorfor ville du stukket meg i hånden?’ 

(Oppgitt. Disse analyserende kvinnene altså. Nå er det ikke motivet som er poenget, men reaksjonen) 

’Jeg ville slått tilbake.’ 

(Dagens kvinner altså, må leke så tøffe)

’Javel, men før det. Om noen angrep deg, om du fikk vondt. Da ville du skreket og hylt litt, sah?’

 ’…’

’Nettopp. Hyl og skrik, det er nettopp det som foregår nå.’

Det gikk opp for meg hva vi egentlig snakket om, og jeg forstod at advokaten ikke hadde noen intensjon om å stikke meg i hånden med smørkniven. Men for all del, point made. Og det kan se ut som advokaten kjenner sitt land. I dag avviser Ahmad Haroun al-Bashirs utspill om masseutvisning av internasjonale hjelpeorganisasjoner. Alhamdulillah.  

“It’s complicated”

I denne bloggen forsøker jeg å gi et subjektivt, men fargerikt bilde av Sudan – akkurat slik som jeg opplever landet. Det er derfor jeg skriver om gode ting; som fantastiske steder, inspirerende mennesker og dagligdagse utfordringer som mangel på shampo, og fæle ting; som kjønnslemlestelse, gatebarn og krig, om hverandre. Det finnes ikke ’ett Sudan’. 

Sudan er ikke bare fint, eller bare fælt. Sudan er enormt, og komplisert. Landet er et spindelvev av folk og allianser og konflikter, og ingenting er svart/hvitt. Natalia, som har vært på besøk en ukes tid sa det slik; Greia er at Sudan utfordrer deg konstant. I Sudan finnes aldri en enkel forklaring, hjernen din må konstant jobbe på spreng for å forstå, undersøke igjen og igjen, for Sudan er alltid mer komplisert enn du først trodde. 

Og når du tror du forstår sammenhengen, så kommer det en annen side til syne, og bildet skifter igjen. For å forstå Sudan (jeg vet ikke om det er mulig), må du være nysgjerrig, spørrende, forsiktig, og utholdende. 

Lokal Community Leader

Utholdende tror jeg du må være bare for å oppholde deg i Sudan. Her er det ingen garantier for noe som helst. Du kan ikke planlegge i Sudan. Du kan ikke regne med at ting ordner seg, eller at ting blir som du ønsket. Du kan ikke ta det for gitt at venner fra Norge får innvilget visum, eller at sikkerhetssituasjonen skulle tilsi at det er forsvarlig å invitere venner på besøk.Velkommen til Sudan. Eller ikke.  

Mens jeg har befunnet meg i dysenterihelvete, har dramaet utspilt seg i det politiske Sudan. 

Sudans president Omar Hassan al-Bashir, som tok makten under et statskupp i 1989, ble 4. mars tiltalt for krigsforbrytelser av den Internasjonale Straffedomstolen i Haag, ICC. Det er utstedt en arrestordre på presidenten, den første sådan som tiltaler et sittende statsoverhode.  

Jeg har hatt lyst til å si noe lenge. Mene noe, fortelle noe, få dere til å forstå hva som foregår. 

Men ærlig talt så forstår jeg ikke helt selv. 

Støtteerklæringer til al-Bashir

Nå er situasjonen både kaotisk og komplisert. 13 Internasjonale NGO’er er allerede kastet ut, 3 nasjonale NGO er stengt ned. Myndighetene hevder NGO’ene er en del av den neokoloniseringen konspirert av vesten for å underbygge Sudans suverenitet, og rettferdiggjør dermed utkastelse og beslaglegging av eiendeler og midler, mens Sudans befolkning står igjen uten livsnødvendig bistand. Status er at minst 4,7 millioner mennesker er avhengige av bistanden fra Internasjonale NGO'er bare i Darfur. Og verst er det i Darfur, men i hele Sudan blir millioner av mennesker nå berørt av et høyt politisk spill. Da Oxfam GB ble kastet ut, rammer det også oss i Red Sea State. På grunn av tørke og feilslåtte avlinger forventer vi en hungersnød, og Oxfam er den organisasjonen som er tyngst inne med supplementær matdistribusjon. Save the Children / Redd Barna har sørget for skolegang og barnehager i Red Sea State. Nå har de fått beskjed om at de ikke lenger får operere i Sudan. Hvem skal ta over dette arbeidet? Foreløpig appellerer de fleste organisasjonene til Sudan om å revurdere utkastelsen. 

I går var al-Bashir ute igjen. Han er åpenbart dypt fornærmet over anklagene som hagler mot ham, og lovet i dag en jublende folkemengde i Khartoum’s Green Square ”å rydde landet for spioner” innen et år. Spionene er altså bistandsarbeiderne, som i årtier har jobbet for å yte nødhjelp og samfunnsutvikling til et land i humanitær krise. Innen ett år vil al-Bashir ha ryddet landet for internasjonale NGO'er og bistand.  

I noe som for meg høres ut som et lite gjennomtenkt, men desperat nasjonalistisk utspill foreslår al-Bashir at alle som vil hjelpe hans folk kan sende nødhjelpen sin til flyplassen i Khartoum, også skal han ta seg av saken derfra. I følge UN har ikke Sudanesiske NGO'er kapasitet til å utføre dette arbeidet. I  følge sudanesiske myndigheter og minister for humantarian affairs Mr. Ahmad Haroun (som forøvrig selv er tiltalt for 51 tilfeller av krigsfrobrytelser og forbrytelser mot menneskeheten) er det blank løgn. Han sier at UN ikke er posisjon til å komme med råd til Sudan, og oppfordrer dem til å kun forholde seg til den nye situasjonen på bakken.  Nå jobber både UN og Sudananske myndigheter på spreng for kartlegge behovet som oppstår, der humanitære organisasjoner som har sørget for rent drikkevann, mat og medisiner i Darfurs flyktningleire plutselig har forsvunnet. 

Det er vanskelig å si om det var en rett avgjørelse å tiltale al-Bashir. Akkurat nå ser det ut til at den humanitære situasjonen forverres ytterligere, for en allerede prøvet befolkning.

Sudan er ikke for pyser!

Det er sikkert og visst. For å berolige alle dere bekymrede sjeler først; jeg har det etter forholdene bra. Nei, jeg vil ikke hjem. Nei, jeg hater ikke Sudan. Og Nei, jeg vil ikke på sudanesisk sykehus en gang til. Nå holder det. 

Det har vært stille på bloggen i det siste, dette har sin naturlige sammenheng med at bloggforfatteren har vært fullstendig nede for telling. Forrige uke ble jeg syk, og etter to dager uten mat og drikke (ettersom alt rant rett ut av meg), samt en interessant oppdagelse av skremmende mengder blod i doskålen skjønte jeg at et legebesøk var på sin plass. 
Legene på det lokale sykehuset mistenkte nok et besøk fra amøbefaen, foreskrev kraftige medisiner for å bli kvitt udyret, og la den fleksible ungdomsdelegaten i en sykeseng med væske i armen. Kompis-Hassan kom for å besøke den stakkars khawajaen; som ifølge ham er historiens mest mislykkede ”aid worker” ettersom hun tar opp sykesenger, i stedet for å hjelpe de trengende. Hrmf. 

De fire neste dagene ble formen gradvis verre. Og enda verre. Det var tydelig at det assorterte pilleutvalget på nattbordet ikke hadde ønsket effekt på udyret som herjet i kroppen. Det fristet lite å dra tilbake til sykehuset i Port Sudan, ettersom 1) ingen der snakker engelsk 2) de kan ikke sette kanyler 3) de foreskriver medisiner som om det skulle vært smågodt på kino 4) det ser ikke ut der; er du ikke syk når du kommer kan du banne på at du har blitt syk innen du drar derfra. 

Norges Røde Kors ble bekymret for den stakkars ungdomsdelegaten i det store utland, og tok raskt affære. I løpet av kort tid var jeg på et fly til den store hovedstaden, og deretter sendt videre til ”Doctor’s Clinic” hvor jeg lå på overvåkningen med intravenøst antibiotika, og væske fylt med alle næringsstoffer kroppen i løpet av den siste uken hadde mistet. Det ble gjettet at det ikke var amøbefaen som hadde inntatt kroppen, men en bakteriell dysenteri som hadde fått herje fritt. Jeg var i dårlig form. Mildt sagt. 

Etter en natt der var jeg om mulig enda mer utslitt. Damen ved min høyre side var svært syk, og klandret åpenbart Gud. ”Ya’allah!” ble skreket/klynket/jamret/klaget/skreket i intervaller på 1,5 minutt gjennom 12 svært lange timer. Mannen på motsatt hold hadde tuberkulose/bronkitt/tilsvarende og hadde sitt eget lille lunger vs. sykdom-show gående. 
Da morgenen kom ville jeg bare ut og vekk, til en seng, sove, og lovet legene å komme tilbake til sykehuset for kveldsdosen med antibiotika, og mer væske. 

Og slik ble det. Doctor al-Tayeb insisterte på å beholde khawajaen enda en natt, ettersom blodtrykket var lavt, og væskebalansen ubalansert. Men khawajaen nektet plent, og kompromisset ble å holde henne der i 3-4 timer, trykke i henne det av væske og antibiotika som invaderte blodårer ville ta i mot, og så la henne dra hjem for å sove. 

Kroppen har oppført seg merkelig. Det føles rart å ikke ha energi til å holde øynene åpne, trenge støtte for å komme seg inn og ut av bilen, og drikke og drikke, og spise og spise, uten at det hjelper noe som helst. Jeg har rett og slett vært nokså hjelpesløs, og er svært glad for at jeg har så dyktige kolleger, en nasjonalforening som er handlekraftige, og mennesker rundt meg som kan passe på meg når det trengs. Takk :)

Nå ligger jeg i sengen på hotellet, som jeg har gjort de siste dagene. Hele kroppen er hoven og vond, bena kjennes tunge som tømmerstokker, jeg sover for det meste, og jeg har ikke energi til å være oppe lenge om gangen. Men jeg har i alle fall skrevet et blogginnlegg, og det er vel et tegn på at hodet, om ikke hele kroppen, begynner å komme til hektene igjen. 

Du skal ikke se bort ifra at jeg klar til å møte Sudan igjen om litt.

Ønskeliste fra Norge

Kjære Marte.

Jeg ser med stor iver frem mot din kommende visitt. Jeg forstår at ditt første møte med Sudansk byråkrati har bydd på noen utfordringer, og da skal du bare vite at det ikke vil ta slutt med det første. Tålmodighet, min venn. Tålmodighet. Allikevel er jeg sikker på, at så lenge dine forventninger er på bunn, vil vi få en opplevelsesrik tid sammen i Sudan. Insha’allah. Ja, for vi er nok avhengig av Allahs velvillighet når det gjelder denne innvilgelsen av visum. Og så får vi be på nytt, når ved ankomst i Khartoum behøver registration permit, travel permit, photography permit og eksistens permit. Med kvatrippelstempling og hundre millioner photo copies.

I forlengelsen av forberedelsene til ditt Sudanbesøk følger herved din rekvirerte ønskeliste – du din listefrik! (jeg savner deg.)

Prioritert rekkefølge skal du få, mens produktnavn og andre særegenheter er luksus som ikke er meg bekjent i Sudan.

Etter to uker på leting etter deo, fant jeg en (?). Det har vært så som så med hygienen i det siste, uten varmt vann, shampo og deo. Jeg skal ikke utdype noe mer rundt dette. Annet enn at skuffelsen var stor, da jeg oppdaget at min nyinnkjøpte deo ga meg sår i armhulen, og for øvrig gikk ut på dato i 2007. Så ja, en deo hadde vært fint å få!

Min sudanske shampoerfaring er av tilsvarende karakter. Den har riktignok ingen datostempling, men mitt stolte funn er tyntflytende som vann, og lukter offentlig toaletthåndsåpe. Ingen hit, med andre ord. Norsk Shampo, takk!

Volkornbrot. Du vet sånn mørkt, surt, tysk rugbrød i rare firkantede bokser, som ligger i brødhyllen på Kiwi. Vi har ikke Kiwi i Sudan. Eller annet korn enn hvete. Hvetebrød derimot, kan du få alt du orker av. Hvetebrød og bønner. Det lukter magetrøbbel. Sorry, litt uheldig ordvalg der.

Knekkebrød? Ah, som jeg savner frokost på kjøkkenet vårt; Knekkebrød med avokado, aviser, tre morgengretne jenter og uforsvarlige mengder espresso.. sukk, ja jeg tror jeg må ønske meg en kaffe også. Altså en espresso. Roberta for eksempel er god.

Forrige uke var det krise i Khawayaresidensen. Kaffekrise. Det var fredag, så det meste var stengt, bortsett fra butikken på hjørnet som har et særdeles begrenset utvalg. Men desperasjonen var påtrengende (har du møtt meg en morgen da kaffen var tom?), så jeg spurte forhåpningsfullt om de hadde kaffe i dag. Vanligvis får jeg en klump med ost (jibna), når jeg ber om kaffe (jebana), men i dag fikk jeg faktisk to poser med kaffe også. Trodde jeg.
Jeg innså kjapt at dette ikke var kaffe. Derimot kaffeerstatning. Kaffe er dyrt i Sudan, erter er billig. Tørket, brent og malt er det til forveksling likt kaffe. I utseende. Smak, konsistens og lukt var som jord. Nå er ikke kaffen i Sudan nå å gå i taket for i utgangspunktet, smaksmessig – men den greia her; Fysj og føy! (var det ikke noe sånt vi hadde i Norge under krigen?)

Oh martemor! Jeg vil ha sjokolade! Melkesjokolade og mørk sjokolade!

Men det viktigste av alt, altså topp-pri, som – hvis jeg hadde skrevet for hånd – hadde blitt skrevet her, også sirklet rundt, og påført en pil som førte den opp på toppen av listen med masse stjerner og hjerter og dill – det er deg. Vær så snill og kom på besøk! Jeg har så lyst til å vise deg Sudan.

Kjønnslemlestelse

Sudans kvinner er sterke kvinner. De skal tåle mye, og blir stadig satt på prøve. Den første prøven for en sudansk kvinne, i alle fall for om lag 90 % av dem, er kjønnslemlestingen som finner sted i barndommen. For å sikre hennes og familiens ære, hennes mulighet til et fremtidig ekteskap, samt sikre at hun aldri vil kunne nyte et seksualliv, blir hun i barndommen tatt med til den tradisjonelle fødselshjelperen. Denne eldre kvinnen vil enkelt og greit sy sammen hennes ytre kjønnslepper, vanligvis etter å ha skåret vekk klitoris og de indre kjønnsleppene. Et lite hull på størrelse med en ert etterlates, for at urin og menstruasjonsblod skal kunne forlate kroppen. På ”fint” heter denne lemlestingen Infibulasjon men den er også kjent som faraon, eller Sudanesisk omskjæring. 

Infibulasjon er et farlig og ekstremt smertefullt inngrep. For å sy igjen må man skrape eller fjerne deler av de ytre kjønnsleppene. Det gir fare for store blødninger. Sjokk og infeksjoner kan også skape umiddelbare komplikasjoner. Noen dør. Jenta kan også få benbrudd og andre skader, fordi hun må holdes så hardt fast, siden smertene er så sterke at hun vil kjempe for å slippe unna. 

Når lemlestingen er gjennomgått må hun ligge rolig i flere uker, for at underlivet hennes skal gro. Tradisjonelt sett blir torner brukt som ”sting” for å holde såret sammen, og varm te brukes for å hemme eventuelle infeksjoner. I disse ukene overøses hun gjerne med gaver og oppmerksomhet, for å ta fokuset bort fra det store traumet hun akkurat har gjennomlevd. 

Hvorfor vil en kvinne lemleste sin søster på denne måten? ”Sånn er det bare” og ”Alle er omskåret” er forklaringer jeg hører altfor ofte. Her i Port Sudan blir jeg fortalt at det er rett og slett sånn tradisjonen er. Det er et viktig ritual for Sudans kvinner, en styrkeprøve av den ekstreme typen, og etter hvert kommer det også frem; Ingen mann vil gifte seg med en kvinne som ikke er ”lukket”. Så er det altså for mennene at kvinnene må være sterke. For en mann skal en kvinne lide.

Grunnen til at denne tradisjonen får fortsatt fritt spillerom i Sudan, er mangel på informasjon og kunnskap rundt farene ved kjønnslemlesting, samt liten forståelse for tradisjonens unødvendige natur. Men fakta er klare; Kjønnslemlesting av kvinner hører ikke hjemme i noen religion, og kreves ikke av annet enn lokale tradisjoner.

I følge norske nettaviser likestiller Karita Bekkemellem Kjønnslemlestelse av kvinner med bruk av Hijab.

Curfews and other mushkillas

I have a curfew.

 - Mushkilla.

.

I have a new dress.

- Tamam.

.

I need help to get dressed.

- Mushkilla.

I have something to do while curfew.

- Tamam. 

Humanity

I used to react with horror to children working at the check points. The young girls begging made me feel sick in the stomach, and seeing the youngsters of IDP’s take drugs made me angry. Women raising their babies on the streets, while selling sex and expose themselves for HIV used to make me feel sad and depressed. 
Now I catch myself grow accustom to all the mushkillas, I don’t cry over the children on the streets anymore. I don’t react to the injustice of the poverty with anger. It doesn’t bother me the way it used to. I see it every day, and I get numb. I feel powerless. Where is the Humanity in all this? 

At a workshop with the volunteers earlier, ‘Asha was asked to elaborate on the principle of Humanity. When she finished, everyone were clapping and cheering, and one of the men stated; ‘I’m sorry, it cannot be translated to English. She is talking like a poet, and what she said was as beautiful as a poem’. I’m no poet, but as I understood it, it goes something like this: Humanity is to be compassionate, and not to differentiate between my problem and their problems. Humanity is to never forget that we are the same, you and I. Most importantly; Humanity is to feel the pain of others. 

I don’t want to resign just yet. And I think ‘Asha is right. Humanity is to feel the pain of others. So that is what we have to do. Dare to feel the pain, don’t push it away because it’s uncomfortable. It may even hurt. But I bet it hurts even more for the hungry child. 

Hvordan går det a?

Kjære flotte, fleksible, ydmyke og tålmodige med-delegater i det store utland, (og alle dere andre som måtte være interessert)

Her kommer en statusrapport fra Sudan, og for å være ærlig kunne dere vel ikke valgt et verre tidspunkt for å spørre hvordan vi har det. Neida. Dere kunne spurt på torsdag. Det hadde vært verre. I dag ser vi litt lysere på tilværelsen, vi har nemlig hatt vaffel- og tegnefilm(unnskyld, animasjonsfilm) –besøk av Hashim, vår kollega, og fire av hans fem fantastiske barn. Så dagen har vært god den, men ellers er vi ganske tappet for krefter. 

Om hus:
Vi bor i en stor og fin leilighet i dem al-madina (”byens slum”), som ironisk nok er byens beste strøk. Vi har hvert vårt soverom, stor stue med kjøleskap og tv, bittelite tullekjøkken hvor vi har satt inn en skrivepult for å kunne lage mat, og et bad som avler mygg og larver. Vi har som regel strøm (bortsett fra i dag da!), men ikke varmt vann, og nå som det er vinter i Sudan er det ganske slitsomt. Eller kaldt, om du vil. Vi har nok resignert litt når det gjelder å holde leiligheten spotless, sandstormer og støv blåser inn gjennom dørsprekker og vinduer, og sanden står for tiden på makten i vår ydmyke bolig. Men vi koster gulvet innimellom da. 
Sengene i Sudan kan du få billig av oss, de er rett og slett ikke verdt en neve sand. Konsekvens av det er at Thomas har ”bygget” seng av 2 madrasser og diverse puter og snax, nevenyttig som han er, mens Anine har dratt med seg en flis av en madrass ut på balkongen og trives der, tilpasningsdyktig og lat som hun er. Denne forskjellen på Thomas og Anine går igjen ofte. Thomas har nesten ikke myggstikk, han er så flink til å finne løsninger med myggnett (som funker!), bruke DEET, gå med sokker, og ikke minst gå til personlig angrep på hvert minste summende kryp som nærmer seg med døden som innsats, mens Anine ser mer bedagelig på problemet. Derfor er bena til Anine til forveksling like Jennifer med vannkopper, og store arr er under utvikling. Ingen av oss har fått malaria enda, men Thomas tror (og synes kanskje hun fortjener) at Anine kommer til å få det snart. Dette har vært et tema for diskusjon, og derfor bor Anine på balkongen. (Der er det nemlig gjort klart for å henge opp myggnetting (av Thomas – selvsagt), så slipper Anine å styre med det på rommet sitt – for det gidder hun ikke). 
Nå høres det kanskje ut som om dette arrangerte ekteskapet mellom Thomas og Anine har sklidd litt galt ut, og skilsmissen er nær. Thomas er jo veldig flink til å fikse og ordne sånne ting som Anine ikke ser nytteverdien av før det er gjort, men det skal sies at Anine er ganske flink til å ta oppvasken. Så summa summarum er vi egentlig er ganske gode venner altså! 


Sosialt: 

Ja. Hmm. Nei, jeg tror ikke det finnes sosialt i Sudan. Gjør det?
 
Sudan er ikke stedet å dra til om du ser etter et variert tilbud av fritidsaktiviteter, og ønsker en kino, hyggelige restauranter, treningssentre, eller et uteliv. Ei heller finnes kafeer, god mat, butikk med forutsigbart assortiment, eller mange venner. Familien står veldig i fokus, og ingen snakker engelsk. Anine har to venninner, de er begge gift og har to barn, men de besøker og forstyrrer oss på kontoret med jevne mellomrom. Før jul, da Thomas reiste hjem og Anine var igjen alene i 10 dager var sosiallivet til Anine ganske fullpakket – ettersom alle var redde for at hun skulle dø (ja, faktisk – dø) alene. (Det skjedde nemlig en gang her – at en khawaja som ikke hadde venner døde alene om natten, også fant de ham etter en uke etter at naboen sa til politiet at det luktet vondt fra huset. Denne historien ble entusiastisk gjenfortalt til Anine da Thomas dro, og det ble gjort klart at de var svært bekymret for at det samme ville skje med henne. En khawaja = alle khawajas). Nå har de sosiale aktivitetene roet seg litt ned, eller ikke helt kommet i gang etter jul enda, så vi er for det meste hjemme. Thomas har trent en del karate med guttene på en sports club, men der får ikke Anine være med, så hun trener Yoga hjemme. Vi er svært misunnelige på deres tilgang til rom og øl, og vi spøker ofte med at ”nei, nå hadde det vært godt med en pils” – før det blir litt sånn depressivt stille, og vi lover hverandre å ikke bringe temaet på bane igjen.

Jobb:

Det ble tidlig gjort klart (og deretter uttrettelig gjenfortalt) at ”this is all depend on you”. I tillegg er der ”very low expectations for youth delegates”. Tolk det som dere vil. Vi er for tiden litt usikre på hva vi gjør her. Det har vært mange rare innfall og ideer fra kontaktpersonen/sjefen vår om hva vi skal gjøre her, og før jul var Thomas datalærer, mens Anine var engelsklærer for frivillige i Port Sudan. Det har vært ytret ønsker om at Thomas skal holde kurs i spisevaner og europeisk etikette, mens Anine kan være danselærer på barneskolen, men vi begynner nå å finne fokus på faktisk Røde Kors/Halvmåne arbeid. Det kan synes som om det viktigste er nettopp at vi har noe å gjøre, ikke akkurat hva vi gjør. Pen-pushing er et svært utbredt.
Det finnes ingen ungdomsorganisasjon å jobbe med her, ei heller en organisasjon som vi kjenner det fra hjemme. Det er ingen styrer, komiteer eller valgte ledere/tillitsverv. Derimot finnes det et kontor, og fra kontoret jobber sjefen, som bestemmer hva som skal gjøres og eventuelt ikke gjøres. Vi inngår i det kontoret, og vi tilbringer mye tid der. Der skriver vi mange planer. Ønskeplaner, reelle planer, ukeplaner og timeplaner. Så skal disse diskuteres, godkjennes, forandres, skrives på nytt, og av og til utføres. 
Så vi har tatt saken i egne hender, og bestemt oss for å fokusere på å gjenåpne Port Sudan Centre for Street Children. I tillegg skal Anine jobbe med Seksuell Helse, og Thomas skal (forsøke å) utvikle en organisasjonsstruktur sammen med Mahmud (volunteer coordinator). 
Arbeidstiden vår er fra 9.00 – 15.00. Festlig nok (for dere kanskje) er det ikke mulig å utføre et faktisk arbeid i disse timer, vi må i likhet med andre som faktisk har et arbeid å gjøre, vente til den horden av ansatte/frivillige/vet-ikke-helt-hva-slags-rolle-de-har som ikke har noe å gjøre, har gått hjem for arbeidsdagen, så vi jobber en del kvelder og alltid i helger. 

Om Utfordringer:

Mat. Mat er vanskelig i Sudan. Vi drømmer mye om mat. Thomas hadde ikke noe mer overflødig fett igjen på kroppen, da han kom hjem på juleferie, og kjæresten hans var visstnok fornøyd med det. Anine hadde gått ned syv kilo på tre måneder, og kompenserte med å spise alt hun kom over i løpet av to uker i Norge. Hun la på seg fire kilo, og var fornøyd med det. Nå skal det legges til at Anine fikk amøber i magen i Afrika, og var skikkelig syk en stund. Da hun kom hjem ble hun sendt rett til legen, som ville kurere henne. Anine så da ut som et utsultet afrikansk barn med oppblåst kulemage, og ble gratulert ”i disse lykkelige omstendigheter” av en dame på toget som åpenbart trodde hun var gravid. Lykkelig omstendighet kan du selv ha. Amøbefaen. Anine er frisk nå – men har fått beskjed om å ikke spise ful. Heldigvis har det dukket opp bananpannekaker på markedet! Ikke like næringsfornuftig, men superdigg!! 

Å ikke miste besinnelsen. Thomas kan fortelle mer om dette. Hehe. Eller, la meg gjengi. Thomas var magesyk (amøbefaen), og hjemme fra jobb. Når du er syk i Sudan får du mye oppmerksomhet, og Sjefen bestemte seg for at Mahmud (vol.coord.) og Hashim (disaster man.) skulle besøke ham for å se at han ikke var død (ref: khawaya’er dør når de er alene). I det Mahmud og Hashim ankommer khawaya-boligen er Thomas å finne på toalettet, der han forsøker å kvitte seg med amøbefaen. (saksopplysning: Amøbefaen er et nokså utholdende kryp, og hyppige og langvarige toalettbesøk er ikke uvanlig når amøbefaen har okkupert kropp). De besøkende er selvsagt uvitende om akkurat hvor i khawaya-boligen Thomas oppholder seg ved ankomst, så de ringer på døren. (saksopplysning 2: Ringeklokken kvalifiserer egentlig ikke til å kalle seg ringeklokke. Den er nærere et torturredskap enn noe annet). Nå er jo Thomas nokså opptatt, og har ikke mulighet til å svare på forespørselen om å åpne døren. Det blir, av de besøkende oppfattet som en oppfordring til å bruke ringeklokken mer omstendelig (om mulig), og det hele ender med at ringeklokkeknappen holdes inne – så en smertelig ”evakuer nå!-brannalarm”-lignende lyd overdøver alt annet i khawaya-residensen. Dette varer visstnok i minutter, før Thomas har mulighet til å forlate toalettet, og møte de besøkende. Da har vreden, frustrasjonen og raseriet allerede tatt overhånd over Thomas, og Besinnelsen er tapt. Akkurat hva som ble skreket fra balkongen, og ned til de besøkende, vanker det uvisshet om, dette var en forbrytelse i affekt. Men ikke desto mindre var skaden, og det var en svært betuttet Mahmud som var å møte på kontoret da Anine kom inn. Men vi lærte, og etter litt iherdig skadebegrensing og unnskyldninger fra Thomas’ side gikk det fint. 

Om Privatliv:
Vi har ikke helt den samme oppfatning av hva som er privat og allment i Sudan. Anine er nokså reservert når det gjelder magetrøbbel og amøbefaenskap, og fortrekker å holde slikt for seg selv. Det har ført til noen misforståelser. Som for eksempel da hun måtte dra hjem fra jobb grunnet magekramper og diaré. Anine hadde ikke lyst til å utdype denne grunnen til alle og enhver på kontoret (som er ganske mange!), så hun sa i fra til Sjefen, mens til Mahmud nevnte hun bare at hun ikke følte seg bra, og hadde veldig vondt i magen. Det resulterte i at Mahmud gikk opp til alle deltakerne på engelskkurset (18 frivillige menn og kvinner), og proklamerte at Anine hadde fått mensen i dag, og måtte ”take rest”. Visstnok hadde han også holdt et langt foredrag om kvinners månedlige utfordring, og at Anine var svært plaget. 

Andre gang Anine måtte på sykehuset på grunn av amøbefaen ble hun bedt om å avlevere en stool sample. Dette syntes Anine var svært kleint, men heldigvis var det nå bare 3 kollegaer med, og ikke 13 – som under første sykehusinnleggelse. Anine bet ubehaget i seg, og fokuserte på ønsket om å bli kvitt amøbefaen. At hodet gremmes i forlegenhet av diverse prøver som må avleveres, møter ingen forståelse eller diskresjon. ”This is small problem only”. ”This is normal, Anine!” Vel, det er ikke normalt der vi kommer fra, for å si det sånn! Verre ble det da lab teknikerne (Anine måtte selv overlevere prøveglasset) ikke var helt fornøyd med prøven. De grep tak i Anines tre kolleger, ga dem prøven, og ba dem forklare henne at dette var ikke godt nok. Konseptet diaré var tydeligvis noe ukjent? Det hører med til historien at våre kollegers engelskkunnskaper ikke er så mye å skryte av, så for å forklare hva labteknikerne måtte ha ble følgende uttalt. 

Mahmud: ”Anine, ya’ani (you see), this is not what he want. He say he want ya’ani sample. Sometimes you can like eat futur (breakfast), after that you can give sample. He want ya’ani, not liquid. Mushkidda? (Do you understand?)”

Det var bare å si det som det var.

Anine: “Mahmud. I have diarrhea. That’s why I’m here. At the hospital. This is all that comes out. Mushkidda?” 

Du kan trygt si dette var en samtale Anine aldri trodde hun ville føre, mens hun stod der med en avføringsprøve i hånden. Blygheten er for lengst forspilt. 

Nå tror dere kanskje at vi har vært innmari mye syke her nede. Og det er helt korrekt observert. Det har vi.

Vi skulle gjerne sendt med masse kule eksotiske bilder, som viser hvor sykt kult vi har det. Men vi er i Sudan. Dessuten er det forbud mot å ta bilder her, i likhet med alt annet. 

Krig og fred og politikk og sånt

Jeg bor i Sudan. Det er en setning jeg sier ofte, bare for å minne meg om faktumet. For det høres for meg, og for mange andre, surrealistisk ut. At jeg, en ung, norsk kvinne, bor i Sudan, og har det bra, enes ikke med de oppfatninger folk flest har om Sudan.

Og det føles ofte surrealistisk å bo i Sudan. I vesten lever en idé om Sudan som djevelens lekeplass på jord, og for mange er det også realiteten. For meg er det relativt problemfritt å befinne meg i Sudan, jeg er ikke berørt av verken krig, konflikt eller katastrofer, og skulle noe inntreffe ville jeg blitt raskt evakuert. For jeg trenger jo ikke å være her. Men for dem som må være her, som ikke har andre steder å dra, for dem kan Sudan fremstå som et rent helvete. Avisoverskriftene om Sudan er ikke av de lystigste, og når jeg leser om dette landet jeg bor i, i norske eller internasjonale medier, er det en fin blanding av maktesløshet, surrealisme og vrede som slår meg.

The Fund for Peace og Foreign Policy's “The Failed States Index” ranker Sudan på nest sisteplass. Kun Somalia kan slå Sudan i mislykkethet. Rankingen bygger på faktorer som flyktningstrømmer, brudd på menneskerettigheter, illegitimt statsstyre, sikkerhet, menneskerettigheter, demografisk press, økonomi og ujevn utvikling. For oss som bor og jobber her, kan en slik status ta motet fra deg. Hva er vitsen, kan en spørre seg, når det synes som om alt det gode som gjøres overskygges av maktspill, politikk og krig. Det kan jo være interessant å nevne at Norge befant seg i motsatt ende av skalaen, vi er ranket som verdens mest vellykkede land.

Tilbake til Sudan. De siste ukene har over tretti tusen mennesker flyktet fra sine hjem i Sør-Darfur, skriver VG. Disse tretti tusen menneskene er ikke de første som har flyktet når kamphandlinger mellom regjeringen, frigjøringsstyrker og rebellgrupper har nådd deres landsby. Og de er over all sannsynlighet heller ikke de siste til å måtte flykte. Konfliktene i Sudan har vært langvarige, og lite tyder på at det vil bli fred med det første, selv om vi gjerne vil tro det. Som den idealisten jeg er, var jeg en av dem som tenker at herfra kan det bare gå én vei, herfra kan situasjonen i Sudan bare bli bedre.

Helt til morgenmøtet med min sjef i dag tidlig var jeg positiv. Han hadde en sak han måtte ta opp med oss, nemlig "the current political situation" i Sudan. For tiden venter vi på ICC’s (International Criminal Court) avgjørelse om å tiltale og utstede en arrestordre på President Al-Bashir for tre tilfeller av folkemord og syv andre tilfeller av mangel på menneskelighet. Og om det skjer (eller når, om du vil), er det vanskelig å forestille seg hvordan det vil påvirke Sudan. Men spekulasjonene er mange.

Hittil er vi blitt advart mot at regjeringen vil oppløses, og ”state of emergency” vil erklæres. Det ryktes om statskupp, og man forventer rebellangrep mot Khartoum og andre strategiske mål, som det man så i Khartoum i mai i fjor. Sanksjonene mot Sudan kan bli utvidet, mens myndighetene på sin side advarer mot angrep på vestlige i Sudan, og om dette er en trussel for å unngå tiltale ("hvis dere tar presidenten vår kan ikke vi garantere for deres sikkerhet"), eller om det er en reell fare for opptøyer og oppbluss av konflikter vites ikke. Så tas vel uansett ikke trusler hensyn til når man avgjør å tiltale tidenes første sittende president i den Internasjonal Kriminal Domstolen i Haag.

Det forespeiles at fredsavtalen (CPA) mellom Nord- og Sør-Sudan, og det planlagte referendum i 2011 står i fare. I så fall vil krigen bryte ut igjen, i følge sør-sudanesere. Noen mener at alle NGO’s og hjelpearbeidere vil bli kastet ut av landet, andre mener at det bare vil bli vanskeligere å få tillatelser, visum og nødvendige signaturer i et allerede oppblåst byråkrati. Det spås en dyster fremtid for Sudan menneskerettsforkjempere, flere er allerede arrestert og hevdet torturert, etter å ha spredd informasjon om ICC og situasjonen i Darfur.

Andre på sin side hevder at en arrestordre på Al-Bashir ikke vil ha noen betydning for noe som helst. Sudan vil aldri utlevere sin egen president, selv om JEM (Justice and Equality Movement), Darfurs sterkeste Rebellbevegelse, lover å overlevere ham (ikke akkurat noen bombe at de ønsker å bli kvitt Al-Bashir). Det var også JEM som stod bak det overraskende angrepet på Khartoum i mai I fjor, og de har forsikret om å angripe igjen. Derimot støtter de fleste afrikanske og arabiske land Khartoum mot ICC, da de ser ICC som et subjektivt verktøy for å true afrikanske og arabiske lands suverenitet. Derfor vil Al-Bashir mest sannsynlig kunne reise fritt i regionen, uten å frykte arrest og utlevering, og Sudan vil kunne fortsette som før.Dessuten er det er ingen av spekulasjonene jeg har hørt hittil som forespeiler fred i Darfur, eller en bedret fremtid for de 4,7 millioner menneskene som er berørt av konflikten.

Vi er foreberedt på innskrenket bevegelsesfrihet, og utvidede sikkerhetsrestriksjoner, når ICC offentliggjør sin avgjørelse. Foreløpig kan vi kun vente.

Hva jeg vil med dette innlegget, lurte du? Jeg er ikke helt sikker. Kanskje ønsker jeg å gi deg et bilde av den situasjonen vi opplever i Sudan, kanskje prøver jeg bare å forstå selv.

Noen ganger virker Sudan bare så uvirkelig.

Would you like some coffee in your sugar?

It seems I got even more sugar in my bowl. Ha.

Sjelefred

Det er den følelsen som er så vanskelig å formidle. Jeg har så lyst til å dele det med dere, den følelsen av ro, tilfredshet. Der hvor øyeblikket er nok i seg selv, det fyller alle tankene. 

Disse øyeblikkene har overveldet meg ofte i de siste, jeg blir rammet, lammet av en ro som Sudan står for alene. Sudan slår pusten ut av meg, og som oftest er det menneskene i Sudan som gjør mest inntrykk. 

Slitne etter bryllupsfesten og rickshawturen tilbake dro vi til familiens hjem utenfor byen. Hun og datteren vrengte av seg slør og toper, beja-finstasen, og kledde seg i behagelige nattkjoler. Vi dro et par senger ut på jordplassen mellom rommene, og seg sammen. Solen var på vei ned, stillheten senket seg, og vi spiste linsesuppe og brød. 

Har du sett månen i kveld, Anine? sa han, før han la til, jeg må i moskeen nå, muezzinen har allerede begynt å rope til bønn. Men bare bli sittende, nyt stillheten og kaffen. Jeg er snart tilbake. Han tok i mot vannkannen fra datteren, og vasket drevent ansikt, hender og føtter. Så gikk han. Jeg ble sittende. Mygg på størrelse med fluer var ikke i nærheten av å ødelegge øyeblikket, selv om de forsynte seg grådig av mine stakkars årer.

De har altså på en måte adoptert meg, denne fantastiske familien på syv. Han og Henne, min reddende engel, og deres fantastiske fem barn har tatt meg inn i varmen, og det lindrer savnet etter mine tre brødre, mor og far i Norge. Deres families dynamikk er velkjent, dog deres tempo er noe annerledes. Her er roen i sentrum. Ofte bare sitter vi sammen. Vi trenger ikke snakke. (Nå snakker vi heller ikke samme språk, med det er åpenbart ikke poenget). 

Herlige minstemann var den første til å akseptere meg. Seremonien foregikk for en stund siden, da han høytidelig delte tyggisen sin med meg. Først i sin munn, så i min munn. Til deg, Anine! sa han med verdens skjønneste glis. 

Hun har passet på meg lenge. Og hun har passet på meg på den måten som mødre gjør det best. Hun mater meg. Kjeler og kasseroller fulle av sudanesisk snadder som fasulia, okra, adis og bønnegryter dukker opp på døren, og hun lærer meg å lage mat ut av de råvarene som finnes her. 

"Du er en del av familien nå, Anine," sier Han, mens vi kjører byen rundt sent en kveld, for å finne en baker som lager grove brød. Mushkilla ma fi. 

Jeg kunne fortalt så mye mer. Jeg har så mange historier, så mange fine øyeblikk. Men jeg tror de gjør seg best som mine egne minner, mine egne øyeblikk. Jeg får uansett ikke delt denne følelsen med dere. Den følelsen som oppstår i meg der jeg sitter på en metallseng på et jordgulv, med månen som eneste lyskilde over meg, glovarm jebena i hånden, gresshoppene som synger rundt meg, og en fantastisk familie som bare er der sammen med meg. Er det sjelefred man kaller det?  

A little sugar in my bowl

It was one of those Fridays when Thomas and I were escaping Sudan, hanging by the pool at the Hilton. Thomas ordered me a juice and a coffee, I was resting on a sun bed trying to catch the sun.

The waiter approached me carefully. He was clearly trying to act calm and natural, talking to this very white and very naked woman in her bikini.

‘Excuse me madam, what kind of coffee would you like?’ 

Surprised by his question, yet expecting him to say ‘Nescafé, bas’ I asked him:

‘Well, what kind of coffee do you have?’ 

Then he smiled.

‘We have Nescafé. And Espresso.’

I smiled back at him. And my smile turned into grin. I think I even laughed. 

Need I say more? It was a good day. 

"We need to talk"

Kjære, nå har vi vært sammen i snart fem måneder, og jeg tror det er på tide med en prat. Vi ble jo raskt et par, du og jeg, og kanskje forhastet vi oss litt med å erklære vår kjærlighet for hverandre. Du har kanskje merket det på meg, jeg har vært litt frustrert i det siste. 
Det har vært fem fine måneder, absolutt - jeg er blitt ordentlig glad i deg. Men ærlig talt så har du begynt å irritere meg litt. 

Det er du som sitter på makten i forholdet vårt, jeg er deg åpenbart underdanig. Og det er greit det. Du er stor, jeg oppfatter deg som litt brautende, kanskje er jeg litt tiltrukket av nettopp det også. Men jeg savner litt balanse i forholdet vårt. Hvorfor er disse endeløse maktdemonstrasjonene så essensielle for deg?

Du forstår ikke hva jeg mener, og ønsker konkrete eksempler, sier du? Vel, disse innskrenkningene av bevegelsesfrihet passer meg særdeles dårlig, for one. Jeg er en moderne frigjort kvinne, forstår du vel! Vi kan ikke bygge et tillitsforhold på din kontroll og overvåking. Og trusler har jeg aldri hatt sansen for. 

Kjære, jeg forstår at du har behov for en sterk kvinne, en som kan takle deg og humøret ditt, men har jeg ikke snart bevist min styrke og utholdenhet? Er det virkelig nødvendig fortsatt å sette meg på prøve? Og ærlig talt, disse amøbene kunne du spart meg for. Dessuten mistenker jeg at du ikke er så stor og tøff som du ønsker å gi uttrykk for. Jeg er overbevist om at du har en myk side også, og når sant skal sies så har jeg et behov for å se den siden snart. I want a little sugar in my bowl now, darling. 

Så, kjære Sudan, om vi skal få dette til å funke har vi litt å jobbe med. Det er definitivt lidenskap mellom oss, men du sliter meg ut. Give me some space, la meg puste litt, så kan vi snakkes igjen om litt.

I mellomtiden er jeg å finne ved bassenget på Hilton. 

En monomors historie

Jeg har skrevet om Abeer tidligere. Da skrev jeg mest om meg selv som tanta som ikke ble gift, Abeer er hun tøffe damen som skulle skilles fra mannen sin. Men nå handler det om mest om Abeer. For Abeer er en fantastisk kvinne. 

Jeg skriver om Abeer for å hedre henne, men også for å vise min takknemlighet over min frihet. Frihet som kvinne. Med alle muligheter. Abeer har godkjent at jeg skriver om henne, at jeg forteller hennes historie. Men jeg skriver på norsk, og dette innlegget egner seg nok ikke for et sudansk publikum, ei heller ønsker Abeer at noen i Sudan skal lese dette.

Abeer er 27 år, legestudent og tobarns-monomor (takk, Siv). Hun er frivillig i Sudan Røde Halvmåne, hun tar vare på meg og alle andre rundt seg, og har et fantastisk humør. Abeer ringer meg om kvelden for å høre om jeg har spist middag (det er veldig viktig!), og foreslår at jeg skal finne noen som kan gi meg en massasje. (Det er også veldig viktig for oss jenter). 

Selv når livet hennes så mushkilla-fyllt som det er nå, smiler hun. Vi finner små ting å smile av, når de store tingene er for vanskelige. Vi gleder oss over fersk mango juice, og en god dag på stranden. Vi smiler av en koselig middag etter en lang dag på kontoret og sykehuset, vi smiler av at vi har hverandre. Jeg ler av at Abeer ser rett i gjennom meg, og avslører hver minste detalj jeg forsøker å holde tilbake. Vi ler av Mahmud som prøver å kysse alle jentene, og vi ler av Abeer som lærer meg å klapse til ham når han blir for uanstendig. 

Abeer var gift med en regjeringssoldat fra Darfur. Hennes far giftet henne bort som 19 åring, og som Abeer forteller – hennes mann var ikke enkel å være gift med. Mens Abeer var gravid med deres andre datter fant hun mannen sin i sengen med hushjelpen. Hun forlot ham, og dro til sin mor i Port Sudan, med Firdus på armen, og Frial i magen. Hun hørte ingenting fra sin mann på flere år. 

Så Abeer tok skjebnen i egne hender. Hun var alene. 24 år, og monomor til to vakre døtre, Abeer innså at nå sto hun på egne ben. Og det var to sterke ben.Abeer bestemte seg for å bli lege. Ved å hjelpe andre, kan jeg hjelpe meg selv best, sier Abeer. For å betale for utdanningen solgte hun alle sine smykker, fremdeles veksler hun inn gullarmbånd når hun mangler penger. Hun løper mellom studier på universitetet og praksis på sykehuset, mens hun tar seg av monomorforpliktelser, frivillig arbeid, og venner. Abeer er en aktiv og glad dame, og det er sånn hun vil leve litt sitt. Med mange baller i luften, og hun har energi nok til å sjonglere dem alle.

For noen dager siden fikk hun en telefon fra sin tidligere mann. Han vil ha henne tilbake, og forteller at dersom hun ikke tar ham tilbake vil han ikke lenger støtte henne og barna økonomisk. Presset fra venner, familie, og resten av samfunnet er enormt. Om du trodde det var vanskelig å være monomor i Norge, kan du tro om igjen. I alle fall om man skal begynne å sammenligne med Sudansk kultur, og da den konservative muslimske kulturen i Port Sudan spesielt. Monomødre er ikke akkurat sosialt akseptert. Det ville vært bedre for alle om hun tok ham tilbake. Bedre for alle bortsett fra Abeer. 

For Abeers elskede er en helt annen mann. Han er fra Egypt, og har som tidligere fortalt en kone fra før. Men det er også som nevnt før, ikke noe problem. Han ønsker å gifte seg med Abeer, og det er ekte kjærlighet mellom de to. Han vil kjøpe en leilighet til henne og barna i Port Sudan, og forsørge dem. Selv vil han pendle mellom Kairo og Port Sudan, mellom kone nummer en og to. 
Og Abeer er virkelig forelsket i denne mannen. Så hvorfor kan du ikke bare gifte deg med han da, Abeer, spør jeg, og anser problemet som løst. Om han vil forsørge deg og barna, så trenger du jo ikke økonomisk støtte fra din tidligere mann? 

Men Abeers elskede har et kriterie. Han er en konservativ mann, og ønsker ikke at sin kone skal jobbe andre steder enn på kjøkkenet. Og med det kriteriet ble ekteskap utelukket for min fantastiske venninne. Abeer har ambisjoner utover det å være en god mor og kone. Abeer vil jobbe. Hun vil tjene egne penger, være selvstendig, hjelpe mennesker i nød, redde liv. Møte mennesker, reise, oppleve verden, gjøre en innsats. Med andre ord deler vi mange av de samme ambisjonene, men forskjellene mellom oss er mange. Den største forskjellen er at jeg som norsk kvinne har så mange muligheter, mens Abeer som sudansk kvinne har så altfor mange begrensninger.

Abeer har ikke råd til å fortsette som legestudent. Det vil bety tre år til uten lønn, og slik som situasjonen er nå er ikke det mulig. Så Abeer er tvunget til å endre studie til sykepleie, noe som gjør at hun kan gå ut i fullt betalt jobb om ett år. Det var ikke drømmen, men det er den eneste muligheten nå. Det viktigste for Abeer er å kunne tilby barna sine en god utdanning, og sørge for deres helse. Og det er ikke bare bare for en monomor i Sudan.  

Kanskje må hun uansett ta tilbake sin tidligere mann, foreløpig har hun bedt om tid til å tenke. 

Til Abeer, min heltinne! Takk for at du smiler selv om livet er vanskelig akkurat nå.  

Something to love

I am frustrated. Communication and planning seems impossible, work is challenging, and the flies and mosquitoes are everywhere, making me and everyone else ill. Honestly, everything is difficult at the moment, and I am so tired. However, I’m completely falling in love with this place. And inspired by my dear Vilde in Bosnia, I want to share it with you.

The places which I love the most in the world are places that give me that special feeling - and I can’t in fact explain why it is so. But this is my truthful attempt to put into words why I’m falling in love with this place. It feels like home. And these are a few of my favorite things

• The rickshaw drivers who state “masha’allah!” when I speak to them in Arabic
• The “beach”, which is not a beach, but a harbor, with tanker ships and oil rigs. And the way the coffee guy pronounces my name. Anani.
• The calm and cool of the early mornings
• Having lazy morning coffee whilst reading shantaram 
  
• The busy market during the day. And the tasty tomatoes.
• The mango juice at Hassan’s Kaftiria al-Hana’
• The greetings. Al hamdu lillah.
• The Red Sea
• The Ful, and the way it is served for breakfast every morning
• Driving out to the buluks of Unquab, as-Sadaqa, and Sal al-‘Ab
• Janis on my Ipod
• The shooting stars in the black of the night
• All the smiling people. “Khawaja!!"
• Sleeping underneath the stars, and waking up way too early from the songs of the mosques
• The smell of fresh bread from the bakery, and buying it from the old man across the street who doesn’t speak a word of English
• Not wearing makeup
• The Beja women’s beautifully colored dresses
• The neighboring rooster who shrieks in the early morning, during the day, and all night long.
• Mahmud’s laughter, Hashim’s honesty, Abeer’s revelations and trust in me, and Beronika’s smiles
• Yoga at the balcony, and the feeling that all the stress and frustration is released
• The fish market, and the craziness of trying to eat the while fighting the flies
• The way the sun drops in 3 minutes during sunset, and the way the sky turns pink
• The Dem Madina market at night, sitting with the local men, sipping sweet shay and smoking shisha with a friend
  
  To be continued. Insha’allah. 
  
  
  

The Land of the Black(outs)

The land of the black har fått en ny betydning for meg. 
Her finnes ingen elektrisitet, ingen vann i springen, ingen plan, ingen retning.
Jeg fomler i mørket. I overført betydning. Og bokstavelig talt. 

Varmen inne er ikke til å holde ut, og nå som fuktigheten har bredd seg over landet, klekkes myggen i takt med kvelningsfølelsen. Strømmen og det reddende air conditionet viser ingen tegn til retur, myggstikkene (forhåpentligvis uten parasittoverføring) popper derimot opp som... tja. Myggstikk.  
Vannet er borte, lyset slukket, aggregatet har aldri vist tegn til liv, og den klesvasken som ligger i plastbøtten i dusjen må pent ligge til, insha’allah, bukra. Om Gud vil, I morgen. 
Jeg fomler i mørket. 

Så hva gjør man når man fomler i mørket? Man gjør som Sudaneserne.
Flytter ut. 

Og her ligger jeg nå. Ute. På en madrass på balkongen, under beskyttelse av en myggnetting (og for øvrig en Røde Kors t-skjorte, dog jeg tviler på at myggen sparer meg av den grunn), men ellers er stjernehimmelen mitt tak.  

Naboens geiter breker, hanen galer både natt og dag. Eslene skriker, mennene heier på en fotballkamp på tv’en ute i gaten, og hvor god denne teksten blir avhenger av hvor lenge batteriet på pc’en holder. 
Men Sudan er et vakkert land, og nettene er likeså. 

Sove kan man gjøre senere, insha’allah, bukra. 

Vis meg hvor du kommer fra, og jeg skal si deg hvem du er...

A day in the life

04.35: Imamene ber deg våkne, der de roper god morgen fra moskeene i byen, og dem er det ikke få av i nabolaget. Innen klokken 05 skal alle være i moskeen, tid for morgenbønn. Jeg vil ikke våkne, og trekker lakenet og myggnettingen godt rundt hodet. Port Sudan våkner til liv, men jeg er ikke i live helt enda. Det er for tidlig til å tenke på kaffe. 

07.11: Solen har krabbet seg opp på morgenhimmelen, og snart er det ingen bønn. Det er ingen gardiner som holder sollyset og varmen ute fra balkongen jeg sover på. 

07.30: Jeg krabber ut av myggnettingen, trøtt og morgengretten forbanner jeg styret det er å komme seg ut av sengen, bære med seg sengetøy og puter inn i sikkerhet for støvet, og pakke myggnettingen innunder madrassen som står på høykant for å lufte seg i fuktigheten. Puh. Kaffe. En kald dusj. Frokost? Brød og yoghurt. Kanskje en appelsin. Men definitivt kaffe. 

09.00: Hashim tuter nede fra gaten. Strømmen har tatt knekken på ringeklokken. Vi kjører kilometeren til Sudanese Red Crescent Society Compound Port Sudan (ja, jeg kaller det ”kontoret” Maktab) og jobber oss gjennom høflighetsfrasene. Det tar ca en halv time, også tusler vi inn på kontoret til mr. Muhammad Taha, for å snakke om dagen, uken, livet og planene. 

10.30: Futur! Frokost! Futur består av ful, ihjelkokte brune bønner, rørt sammen til en brun mos, ofte spicet opp med litt løk og ost. Futur inntas ute, stående og slukes så fort som mulig, sammen med gutta på kontoret. 

11.00: Halvmånen driver to helsesentre i byen, et i dim arab (”araber slummen”, bebodd av Bejaer) og et i inqaz (et område for internt fordrevne). Disse helsesentrene ble startet fordi det ikke finnes leger eller sykehus i nærheten, og hit kommer innbyggerne når de er syke, før de eventuelt blir sent videre til sykehuset. Et av de viktigste programmene for Sudanske Røde Halvmåne nå er det lokalsamfunn baserte ”National Community Health Volunteer Program”, som er ryggmargen for helse og omsorgsarbeid i Sudanske Røde Halvmåne. De største helseutfordringene i Sudan er i forbindelse med naturkatastrofer som tørke og flom, og mangel på rent vann og næringsrik mat. Derfor jobber Sudanske Røde Halvmåne aktivt med å lære opp frivillige i å rense drikkevannet, sikre næringsinntak, bygge sanitæranlegg, beskyttelse mot malariamygg, informasjon om Hiv/Aids og kvinnehelse. Etter å ha besøkt helsesentrene drar vi tilbake til kontoret, som nå er inntatt av frivillige. Vi deler kontor med Mahmud, frivillighetskoordinator, og får dermed møte alle som kommer for å motta diplomer, kursbevis eller bare for å prate og drikke kaffe. Min venninne Beronika er innom meg to-tre ganger i uken, og vi skravler og ler og lærer hverandre engelsk og arabisk. 

Det kan være en utfordring å få gjort alt man har planlagt i løpet av dagen, men jeg anser det som minst like viktig å bli kjent med frivillige og skaffe seg et kontaktnett. Aller helst er det jo de frivillige jeg vil jobbe med. Nå jobber jeg med å sy sammen et engelskkurs for de frivillige, som insha’allah skal foregå i morgen. Med mine arabiskkunnskaper burde dette bli interresant. Hvem som lærer mest gjenstår å se. 

14.30: Den formelle arbeidsdagen er over, enten man har jobbet eller drevet med pen pushing. Det varierer litt hva majoriteten på kontoret bruker tiden på, men kontoret er åpent 24 timer i døgnet, så jobben blir alltid gjort. De dagene vi (av åpenbare grunner) velger ikke å spise futur, tusler vi bort på ”kaftiria hana” for lunsj. Ferske juicer er en luksus, og for det tåler jeg å bli ledd av fordi jeg vil ha ”fresh juice, no sugar, no water, no ice. Ok?” Mushkilla ma fi. I tillegg har de sandwicher; fritert fisk i loff. Så der er jeg titt og ofte, og jeg har fått meg en beundrer. Hassan kom i går med en bokgave til meg – ”the Trial of O.J. Simpson”, godt lest/brukt, den manglet både cover og noen sider, men så er den også mest sannsynlig den eneste engelske boken i byen. Den var dedikert til meg, og de første sidene var skriblet ned av et iherdig forsøk på å lokke telefonnummeret mitt ut av meg. 

18.00: I Port Sudan International Club er internasjonal et svært relativt begrep. For det meste består klubbens medlemmer av rike arabere, Port Sudans elite, og ingen som jobber der snakker engelsk. Men det er et hyggelig sted; nede ved havnen, med utsikt over til oljeutvinnings- og industriområdet, tankskip og frakteskip og gamle vrak som stenger havnen, et område jeg ville skydd i Norge, men som her betyr industri og rikdom, noe å være stolt av. Her er det en kafé som serverer billig mat og drikke (men en bestilling er ikke synonymt med servering, vel å merke), det finnes en basket/fotballbane og et basseng (inngjerdet område i sjøen), hvor kvinner kanskje kan bade en dag i uken. Men det er fint sted for middag.

Ettersom Sudan er et land hvor luksus er definert som en pakke corn flakes (32 pund – 80 kroner!!), er det begrenset med middagsmuligheter. Det finnes fisk og lammekjøtt på de fleste restauranter, ellers går det i tamiyya (falafel) og brød, egg, litt frukt og grønnsaker. Havregryn og yoghurt er nokså uinspirerende i lengden. Så som den matglade sjelen jeg er har jeg møtt et par tilpasningsproblemer i Sudan. Men nå har jeg funnet en butikk! En rådyr butikk, som selger toalettpapir (!), olivenolje fra Saudi Arabia(!!) og Sjokolade (!!!). I Slike lykkelige øyeblikk blir prisen uvesentlig. 

21.00: Rickshawen tuter meg hjem igjen, jeg kan banke støvet ut av klesvasken som henger til tørk, og begynne å forberede kvelden. Ut igjen med sengetøy, madrasser, lommelykt og bok, vaske opp etter frokost, og overse det usannsynlig skitne gulvet (jeg lover, det er støvet som gjør det!). Tv’en viser sensurerte Hollywoodfilmer og serier, det er akkurat som å slenge seg på sofaen hjemme, bortsett fra at ingen kysser på tv. 

23.00: Balkongen vår er fantastisk. Den fanger Port Sudans sjeldne bris, og gir meg rom til å puste. Ingen ting er som å svette ut under stjernene, og Yoga på balkongen gir meg roen og troen på at dette livet i Sudan virkelig vil bli bra. Så kan jeg igjen krype innunder myggnettingen, og vente på at byen skal falle til ro. 

Ingen glad-sak

Jeg hadde lyst til å skrive en glad-sak. En sånn ”hilsen fra det store annerledeslandet Sudan”-type artikkel, med søte historier om kulturforskjellene. Om kvinnene, maten, og varmen, med hvordan alle kollegene mine forsøker å gifte meg bort-morsomheter. Jeg ville gi deg et annet bilde av Sudan, enn det du har fått gjennom nyhetene, som bare fokuserer på krig og konflikt, og Darfur og sult. Jeg ville vise deg det ekte, glade Sudan. Jeg ville nyansere bildet, og vise deg noe hyggelig. 

Realiteten vil det dessverre annerledes. Sannheten er, at i dette landet skjules så mange tragedier bak smilene, at det blir rett og slett umulig å skrive om noe annet. Menneskene i Sudan, det være seg arabere, afrikanere, nomader, kristne, muslimer eller ateister, er mennesker, som deg og meg, men de har måttet tåle mer enn det skulle være mulig for et menneske å tåle.

Så hvor mye tåler egentlig et menneske, før det knekker sammen? Hvor mye smerte kan et menneske bære før det dør? Det finnes faktisk kalkuleringer for dette. Ut i fra anslag om hva mennesker i ulik alder tåler, kombinert med statistikker fra andre katastrofer, dannes kalkyler over hvor mange mennesker som høyst sannsynlig er døde, døende, syke, og truede. 
Groteske kalkuleringer, som blant andre Den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) må benytte seg av, for å beregne hvor mange som mister livet i Sudan. Det ikke er mulig å fysisk telle lidelsene. Siden konfliktene i Darfur startet i 2003, anslås det at 300.000 mennesker er drept, to millioner jenter er voldtatt, og flere millioner mennesker har måttet flykte fra sine hjem. Mennesker, som lever som flyktninger i sitt eget land. 

Noen av disse menneskene ender opp i Port Sudan, og mange av dem er barn. Barn uten foreldre, uten beskyttelse, barn uten trygghet. På gatene i Port Sudan bor og lever omtrent 700 barn under 18 år. To tredeler av disse er barn som har flyktet fra Sudans konfliktsoner, som Darfur, Kordofan og Sør-Sudan. De er barn som har opplevd store traumer. 
I Port Sudan er barna overlatt til seg selv. Små gutter og jenter, helt ned i syv års alderen, som er uten rettigheter i samfunnet. De er ofre for barnearbeid, og de jobber ofte 12 timers dager med hardt, fysisk arbeid på markedet. Barna får nesten ikke betalt, de er grovt utnyttet, men har ingen andre muligheter. 

I Port Sudan er jeg langt borte fra krigens Sudan, og allikevel er lidelsene så tilstede. Her blir sultne barn varetektsfengslet for å ha stjålet småpenger, og i dømt 40 piskeslag som straff, etter å ha tilbrakt 15 – 30 dager i fengsel. For gatebarna finnes ingen rettferdighet, ingen beskyttelse. Ingen muligheter til å komme seg ut av situasjonen, de får ikke adgang til skolen. De får ingen helseomsorg, selv om de er utsatt for sult, infeksjoner, narkotikarelaterte problemer, voldtekt, HIV-smitte og dehydrering i Port Sudans ubarmhjertige hete. 

Tragedie blir en del av hverdagen i Sudan, og jeg har hatt en tøff dag på jobb, som Ungdomsdelegat for Røde Kors i Sudan. Jeg får følelsen av at ingenting blir gjort, eller rettere, selv om man gjør alt, hjelper det så lite.  

 Sudan Røde Halvmåne har jobbet hardt for å hjelpe gatebarna. Vi startet for et drop in-senter for gatebarn, der de hver dag fikk mat, muligheten til å vaske seg selv og sine klær, og undervisning og omsorg. Da barna fikk tillitt til oss begynte det å gi resultater, barna kom, mange kom hver dag, og de fikk oppleve at noen brydde seg om dem igjen. Sudan Røde Halvmåne drev senteret uten midler i ett år, før den økonomiske situasjonen ikke lenger tillot å holde senteret åpent. I mai i år ble senteret stengt. Gatebarna fortsatte å møte opp, men vi har ikke lenger et tilbud til dem. Uten støtte fra myndighetene, næringslivet eller private donorer er det umulig å gjenåpne gatebarnas sted, selv om de skriker etter hjelp. 

Så derfor må vi også skrike etter hjelp. Jeg må skrike på vegne av barna. I Port Sudan lever barn som har flyktet fra grusomheter, og overlevd, men som fortsatt lider. Sudan Røde Halvmåne både kan og vil hjelpe, men uten økonomisk støtte er vi hjelpeløse. Barna trenger mat, klær og omsorg, grunnleggende behov som vi kan dekke med Gatebarnsenteret. På lang sikt kan vi hjelpe barna med utdanning og familiegjenforening. Vi kan gi dem en sjanse, en sjanse til et bedre liv, et liv borte fra gaten. 

Tanta som ikke ble gift

Jeg er hun gamle tanta som aldri ble gift. Hun førti år gamle jomfrua, som alle synes litt synd på. Løpet er liksom kjørt. Hun fant ingen. Eller verre, ingen ville ha henne. Lurer på hva som er galt med henne. Akkurat sånn føles det.
At jeg er tjueto år, og ikke har noe ønske om å være gift helt enda, har ingen betydning. Ikke her. Ikke i Sudan. Her blir døtre giftet bort som 16-17åringer, og de har gjerne født to barn innen de har fylt tjue. Abeer lurte på om jeg ikke likte afrikanske menn; det er mange her du kan gifte deg med, Anine! 
Abeer selv, skal skilles nå. Hun ble giftet bort til en eldre mann da hun var 19, og har to døtre med ham. Hun forteller at det var ikke kjærlighet mellom de to, han var gammel, og vanskelig å være gift med. Nå er de separert, og Abeer venter på skilsmissen, så hun kan gifte seg på nytt. Denne gangen har hun selv funnet en mann, som hun elsker. Han har riktignok en kone fra før, men vil ta Abeer som sin kone nummer to. Det er Abeer glad for. Det er bedre på den måten, forklarer hun, da kan hun være med ham hun elsker. 

Jeg jobber internasjonalt for verdens største humanitære organisasjon, i et av verdens fattigste land, og jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Jeg jobber under mildt sagt uvante forhold, ofte uten strøm, vann, og andre bekvemmeligheter vi tar som en selvfølge i Norge. I Sudan er det mangel på det meste, og luksus er definert som en pakke corn flakes. Den er importert fra Egypt og koster 80 norske kroner. 

Meg, Abeer og Shema

Å være ungdomsdelegat for Røde Kors er ingen ni-til-fem-kontorjobb. Du må selv være kreativ, og se hvor du kan bidra med deg selv, i tråd med Sudan Røde Halvmånes behov. Så for tiden jobber jeg blant annet som engelsklærer. Engelskkunnskaper er nødvendig for å få en god jobb, og for å reise ut av landet, allikevel er det få mennesker på min alder som snakker engelsk. Det innebærer blant annet at jeg må snakke arabisk på kontoret, og stadig takker jeg nei til ekteskapsforespørsler. 

På engelskkurset deltar både kvinner og menn, engasjerte frivillige, som deler min fascinasjon for verden og nye mennesker. Abeer er en av disse, hun er legestudent og tobarnsmor, og vil gjerne lære meg det jeg trenger å vite om Sudanesisk kultur. Som for eksempel at jeg vil bli veldig vakker med et sjal over håret, og kanskje en pen topp, i stedet for en t-skjorte? Hvis jeg anstrenger meg litt, så kanskje jeg kan få en kjekk mann til å vise meg rundt i byen? Det kan være starten på et vennskap som leder til ekteskap, vet du! 

Abeer og Frial

Eid Mubarak!

Så var endelig ramadan gjennomført og vel overstått, og muslimene, som har gjennomgått en måned lang, tøff faste, kan feire sin innsats med Eid. Muslimene faster gjennom måneden Ramadan for å kjenne på kroppen hvordan det er å sulte. Slik kan de vise solidaritet med fattige og de som er dårligere stilt enn seg selv. Samtidig renses kroppen, og ettersom fasten i ramadan er en av Islams fem søyler, som enhver muslim må gjennomføre, kommer man også nærere Gud ved å faste. 
Så følger altså festen. Eid al-fitr, en tre dager lang feiring med familie og venner. Mahmoud Ahmad fortalte meg det var vanlig å besøke ti hus hver dag, altså hadde jeg ingen grunn til å bli sliten etter syv forskjellige besøk. 

Thomas var syk, og ble ikke med på besøk til Mahmoud, en frivillig i Røde Halvmåne. Så jeg kom til Mahmoud alene, og fant meg selv nølende utenfor det lille huset. Innenfor døren satt og stod femten ukjente menn, som trengte seg sammen på det som fantes av senger og plaststoler i stuen. Var jeg velkommen her? Til nå hadde jeg alltid blitt plassert sammen med kvinnene, som aldri kunne engelsk, og som sjelden forstod hvem jeg var. Vi ble alltid invitert av en mann, og mannen hadde alltid en kone som laget maten, og som jeg ble plassert sammen med – i likhet med resten av familiens kvinner. Søstre, døtre, nieser, tanter, koner og mødre. Mennene holdt seg til hverandre, langt utenfor kvinnenes sfære. Nå kom jeg alene, og kjente ingen. Store, arabiske menn, alle i hvite jallabiyaer og hatter, smilende, leende og høylytte. Jeg følte meg liten og alene.

Men der var Khalid, og han kom løpende ut for å ta i mot meg. Anna! Salaam! Kom, sitt, kayf? Tmam? Hvordan har du det? Går det bra? Tafadalu, velkommen, sitt, sitt, sitt! 

Ok. I dag var jeg mann. Og der var Usama og Sadiq også. Det var godt å se kjente fjes blant alle de hvite jallabiyaene. Mennene flytter seg unna for meg, jeg er gjest, jeg skal sitte bra. Jeg får et eget bord, noen henter en flaske vann til meg – nå har alle skjønt at min sarte, norske mage ikke tåler det lokale vannet. Anna, Anna, Kayf?? Shukran, tmam! Takk, jeg har det bra!  
Så var jeg en av gutta. Og du så moro det var! Etter en introduksjonsrunde på arabisk, en del hjelp til å finne de riktige ordene, og mye latter, var vi kompiser.

Og her kom hemmelighetene frem. Her var det sladder om koner og kjærester; Anine, hvorfor er du ikke gift? Du er jo så gammel! Mitt forsvar om at jeg enda var ung, og ikke hadde tenkt til å gifte meg på noen år, holdt tydeligvis ikke mål. ”21! Wallahi, konen min var 16 da vi giftet oss! Det er en passende alder.” ”Min andre kone er 17 år, Anine – du er ikke ung!” 

Så var det tid for kaffe. Kaffen er kruttsterk, kokt med ingefær, og veldig god. Halve koppen fylles med sukker, før kaffen helles over, og det hele blandes til en søt sirup av kaffe. Vi spiste popcorn og kjeks, og jeg drakk mine tre obligatoriske kopper kaffe, Jebena. I Sudan må du drikke minimum tre kopper, maksimum syv, og antall totale kopper kan aldri være et partall. Så det er greit å gi seg på tre, fant jeg ut. 

Kamelen

Kamelen er symbolet for Kjaerligheten, og det er i grunnen litt rart. Kamelen er et merkelig dyr, den er ikke saerlig vakker, og faktisk lukter den ganske vondt ogsaa. Noen ganger spytter den, andre ganger er den bare vond aa sitte paa. Saa grunnen til at man valgte kamelen som et symbol for Kjaerligheten er aapenbart ikke estetisk.

Pussig nok er de arabiske ordene for kamel (jamal) og vakker (jamil) forbloeffende like. Men jeg tror grunnen til at man valgte kamelen for aa symbolisere noe saa vakkert som Kjaerligheten, er nettopp kamelens utholdenhet.

Paa bare en pukkel (eller to - jeg er alltid litt usikker der) med vann, vandrer kamelen ensom gjennom oerkenen, like sterk som alltid. Kamelen kan loepe fort, eller gynge sakte, men frem kommer den uten problemer.

Vaar kjaerlighet er paa en oerkenvandring naa, men som kamelen, er den like sterk selv om du og jeg er fysisk langt fra hverandre. Vi har fyllt pukkelene i lang tid, og vi vet at vi kan fylle dem opp igjen senere, naar jeg (bokstavelig talt) kommer meg ut av oerkenen.

Med Kjaerlighet i tankene sender jeg deg derfor en kamel paa dagen din, og oensker deg alt godt, min kjaere.

Jeg elsker deg.

Endelig har jeg fått travel permit! Nå venter jeg bare på passet mitt, gyldig visum, og photo permit. Bildet av travel permit er derfor tatt i smug. Lenge leve byråkratiet! 

Kvinnene bak sløret

I Khartoum feires Ramadan hver kveld med Futur – Breakfast – i ordets opprinnelige betydning. Familie og venner samles til et stort måltid, bønn og fest. 

I går ble Thomas og jeg invitert på Futur hos familien til Acting Secretary General i Sudan Røde Halvmåne. Han ville vi skulle få den ekte sudanesiske opplevelsen, og åpnet sitt hjem for oss. Mange mennesker var allerede samlet hos mr. Mustfa Osman, og hele gaten var stengt til ære for seremonien. Tepper dekket den ellers så støvete bakken, lydanlegg var rigget opp, og mennene begynte å slå seg ned på teppene. Solen var på vei ned. 

Jeg ble godt mottatt, men raskt og ubemerket geleidet inn til kvinnene. Thomas og Muhammad Taha sto igjen på teppene utenfor. Generalsekretæren introduserte meg til sin kone Bamaya, en frodig, smilende, og tildekket dame, og deretter til Sabah, en kvinne heldekket av sorte slør. Sabahs øyne var vennlige, men det var også alt jeg hadde å forholde meg til. Sorry, la inkliziyya. No English. 

Men så fort Mr. Osman var ute av huset lettet Sabah på sløret, og avdekket et vakkert smil. Sabahs datter på fem år var naturlig nok svært nysgjerrig på meg, og vi ble fort venner etter at vi hadde hilst, lært hverandres navn, og jeg sa jeg synes hun var en svært vakker jente. Hun holdt lange monologer for meg, og brydde seg ikke særlig om at jeg ikke forsto alt hun sa. Ivrig forklarte og gestikulerte hun, og ville lære meg alt jeg måtte vite. 

Ut over kvelden kom flere og flere jenter inn i rommet, og etter hvert som mennene ble opptatt med måltidet sitt ute, lettet jentene på slørene, og sammen kunne vi også spise, fnise og le. Sabah og de andre kvinnene lærte meg navnene og på alle rettene, og passet på at jeg spiste nok. På tross av at jeg var en fremmed, og en ukjent kvinne i deres hjem delte de alt med meg. Vi spiste av samme fat, og de innviet meg i deres fortroligheter og personlige historier. Her var kvinnenes fellesskap tydelig. Etter måltidet startet mennenes fest i gaten, og kvinnene løp til og fra porten med shay og qahwa, som guttene på den andre siden av porten tok imot, og serverte mennene. Sabah og datteren dro meg med ut til porten, der alle kvinnene klemte seg sammen, i skjul for å spionere på mennene. Seremonien bestod av sang og dans, lesing fra Qur’an og bønn, og kvinnene tok del i alt sammen, gjemt i mørket, bak porten. De sang med, lærte meg dansen, skjulte sine ansikter og takket Gud for festen. De spionerte på sine hemmelige forelskelser, fniste og lo av guttene, ertet hverandre, og lurte på hvor lenge jeg og mannen min hadde vært gift. De yngste jentene hentet søt nescafé til meg og Bamaya, mens de gikk to og to sammen, og delte et sjal for å tilsløre hår og ansikt.  

Så var mennenes seremoni over, og det var på tide å gå. Jeg hadde fått et innblikk i livet til kvinnene bak sløret, og for en liten stund vært en del av felleskap forbeholdt de få. 

Ahlan wa sahlan ilá kharthoum! wa Ramadãn Karim!

Etter årelang venting, høye forventninger, knallhard jobbing, masse moro, og tre ukers briefing i Oslo, satt jeg plutselig på et fly til Khartoum.  Khartoum, som i Khartoum, hovedstaden i Sudan. 

Det stemmer, Sudan. "The land of the black", som igjen huser Darfur, "Fur-folkets hus", og South Sudan, men som også er så mye mer, som man aldri hører noe om i Norge.  Afrikas desidert største land, proppfull av mennesker, opplevelser og kontraster. 

En drøm har gått i oppfyllelse, jeg skal være ungdomsdelegat for Røde Kors / Røde Halvmåne i Port Sudan. Jeg skal i de neste ni månedene få jobbe sammen frivillige fra Røde Halvmåne, jobbe, lære og utveksle erfaringer. 

Men jeg er ikke Port Sudan enda. Jeg er i Khartoum, og for tiden venter jeg. Foreløpig har jeg ventet på å få lov til å forlate hotellet, ventet på sjåfører, ventet på å få møte de rette menneskene, ventet på at registreringer, permits og visum skal godkjennes, og ventet på at fasten skal avsluttes så vi kan få kjøpe mat. Deretter venter vi på å få lov til å forlate hotellet igjen, for å begynne prossessen på nytt, og nå de siste dagene har vi ventet på kontaktpersonen vår som skulle komme fra Cairo. Nå venter jeg på søndagen (fredag og lørdag er helligdager), for på søndag kan jeg fortsette å vente på visum og travel permits. Og da kan vi kanskje begynne å vente å få lov å reise til Port Sudan. 

Sudan er tålmodighetsprøve.

Sudan er et land i Afrika, og i Afrika er det som kjent Afrikatid. Itillegg er Sudan et muslimsk land, og i muslimske land er det som kjent Ramadan for tiden. Under Ramadan tar man det med ro. Summer disse to abstraktene, så forstår du hvorfor vi venter. 

Men jeg stortrives. Sudaneserne er fantastiske, vennlige mennesker, overalt hvor vi kommer blir vi møtt med smil og vennlighet. Khartoum er en varm og støvete by, de siste dagene har vi opplevd 40 varmegrader, så jeg svetter endel, men det er helt ok. Jeg stotrer meg frem på arabisk, og møter stor velvilje fra sudaneserne. 

Jeg er full av forventninger, og ser frem til de neste månedene i dette store annerledeslandet.

Ellers har jeg dessverre ingen bilder å vise enda. Jeg venter på photo permit.